La jentene bruke prinsessekjoler!

Kjenner at jeg blir sint av alle medieoppslagene om skoleball som blir avlyst. Unge mennesker, ikke bare jenter, gleder seg i flere r til denne festdagen skal komme. Skoleballer p en mte en markering for at man snart har gjennomfrt ungdomsskolen. At voksne skal bryte inn og si at det ikke er greit holde et skoleball, fordi det skaper for myepress blant de unge, gir ikke helt mening. Jeg forstr at vi alle vil unng at noen skal ha en drlig opplevelse, fle seg presset til bruke mest penger og at ingen skal fle seg utelatt fordi de ikke har rd til en stor flott kjole. Men m man virkelig avskaffe hele greia?

Jeg blir derimot glad nr jeg leser om rektorer som legger forbud, fremfor avlyse. Det er ikke alle som har rd til limousin og annen transport. Det er ikke alle som har rd til en kjole (og i noen tilfeller, to) som bare brukes en kveld.Selv brukte jeg rundt en tusenlapp p ballkjolen min i 2011, inkludert sy den inn hos en sydame. Jeg fikset hret mitt hos frisren. Disse kostnadene hjalp mamma meg med, mot at jeg hjalp henne med husarbeid og lignende arbeid. Jeg ble tilbudt en plass i limousin med venninnegjengen for en hundrelapp, men p det tidspunktet hadde jeg ikke det. Mamma hadde allerede brukt s mye penger p meg at jeg ikke ville sprre om mer. Jeg kunne jo bli kjrt ned gratis av foreldrene mine, s jeg s ikke problemet. Alt dette resulterte i at jeg fikk lov vre prinsesse for en kveld. Jeg hadde det kjempegy, og det var veldig stas kunne bruke den flotte kjolen, om s bare en gang i livet. Det er en kveld jeg alltid kommer til huske. Det samme kommer til gjelde for andre, uansett hvordan de kom seg dit og hva de hadde p seg.

Skoleball handler ikke bare om kjoler, sminke, hr og hvilket transportmiddel du bruker. Det handler ogs om samhold og fellesskap. Man fr mte venner, skolekamerater og mange andre etter skoletid. Du fr oppleve en ny side ved folk som du kanskje aldri har snakket med fr. Man har det gy sammen og nyter det den ene kvelden i livet. Nye og gamle vennskap blir pleiet.

Kommentarer p facebook fra kvinner i 40-50 rene som "vi lrte sy p barne-og ungdomsskolen, og jeg sydde min egen kjole. Det burde de gjre ogs!" irriterer meg. De har et poeng, for all del. Det er et flott alternativ til de som vil skille seg litt ut. Men alle kan ikke sy. Vi lrte s vidt sy en brdpose p barneskolen. Jeg lrte aldri bruke en symaskin. Jeghadde heller ikke noen i familien som kunne det. Nr jeg i fjor sydde stoff p russeboksen min, tok det ikke lang tid fr hele greia raknet opp. Noen av ossklarer bare ikke sy. Slik er livet, alle kan ikke klare alt. Men kjpe en kjole p budsjett og bli kjrt av foreldre, det kan de fleste klare.

Det er ikke slik at man absolutt m bruke en formue, eller like mye som jeg gjorde, for kunne vre pen p den store kvelden. De fleste vet at skolen arrangerer skoleball for avgangselevene noen r i forveien. Mange kan klare selge vafler, kaker eller holde et bruktsalgi forveien for tjene inn litt penger til en kjole. Man trenger ikke ha den dyreste kjolen. det tror jeg at er foreldrenes jobb fortelle barna sine. Dersom jenteneikke skal betale selv, kan de f et budsjett. Min kjole kjole kostet rundt 500 kr fr jeg sydde den inn, og det er en rimelig pris for en s flott kjole. De fleste festkjoler ligger rundt den prisen i dag. P nettet kan man dessuten finne ganske rimelige priser for fantastiske kjoler. Man trenger heller ikke g til frisren for ordne hret, i dag kan man jo lre alt p youtube! De fleste smjenter drmmer om bli en prinsesse nr de blir store. Det kunne ta p seg en stor prinsessekjole, tiara, hye heler og late som man er en for n kveld - skader ingen.

Poenget mitt med dette innlegget er at jeg vil heller se rektorer legge ned forbud mot limousiner, helikoptre og for dyre kjoler - fremfor avlyse skoleballene. Jeg forstr at flere rektorer er bekymret for skolemiljet pga. utseendepress p slike juleball. Men det finnes bedre lsninger enn avlyse dem. Det var press da jeg var p ball ogs, men langt i fra slik folk fremstiller det n. Det er trist at det er et slik press, men sannheten er vell at det ikke bare finnes blant de unge.Problemet er ikke selve skoleballet, det er grunnleggende verdier og holdninger blandt ungdommene.

Allekan fle seg som en prinsesse p et lite budsjett. Det er ikke umulig. Det er ikke om ha den dyreste og flotteste kjolen. Mange har en slektning de kan lne av og det er ogs mange pene kjoler som selges brukt. Jenter m tenke mer p seg selv enn andre nr det kommer til juleball. Vil du fle deg pen, eller skalandremene at du er pen? Det er jentene selv som skal fle seg pene. Fordi nr alt kommer til alt - s er det ikke kjolen jentene tenker p om noen r. Det er opplevelsen.

Hva er din mening om saken?

Som et slag i ansiktet- eksamen kommer snart

Vi vet alle hvor deilig det er med lange sndager i senga, kun med pysjamas p og med netflix p skjermen. Bare glemme alt rundt seg, og utrolig nok nyte det sure vret som forhpentligvis gir deg god nok grunn til bli der resten av dagen. Det er egentlig grunnen til at sndager er min favoritt dag av uka. Ingen mas, ingen stress og bare god tid til lade opp til neste uke. Noe som er viktig nr man prver prestere s godt som man kan hver eneste dag ellers.

Vel, de dagene forlot meg for lenge siden. Jeg har n pysjamas p hver eneste dag, fordi jeg sitter inne og pugger til eksamen som ikke er om s alt for lenge. Jeg orkerrett og slett ikke stelle meg, med mindre jeg skal utenfor bygget. Tiden har virkelig flydd forbi - og jeg trodde ikke eksamen skulle komme s raskt. S den siste tiden har jeg vrt hjemme ved skrivepulten min, med bker og notater. Nr jeg sier pugging, mener jeg sitte ved pulten hele dagen - i pysjamas.

Jeg har valgt fokusere p det aller kjedeligste og vanskeligste frst. Ikke bare fordi det er det faget jeg skal ha eksamen i frst, men fordi da kan jeg bare bli ferdig med det og glede meg til de fagene som interesserer meg. Dere som flger meg p Snapchat (piavinningland), har sikkert lagt merke til hvor kjedelig det er sitte der hele dagen. Det er vanskelig komme gjennom det frste faget, fordi stoffet er tungt. Det er mange ord jeg ikke forstr, og faget er s ubetydelig i forhold til utdanningen min, at jeg ikke har noe interessefelt for det i det hele tatt.

Oversnakker jeg om faget exphil, eller filosofi som jeg kaller det. Boka til det faget har 14 kapitler, delt ut over370 sider. Til eksamen har jeg lov ha med meg hndskrevne notater, noe som er et must for meg nr jeg ikke forstr s mye av faget. Derfor har jeg bestemt meg for skrive ned det "viktigste" p 1, maks 2 A4 ark. Det tar mye lenger tid enn bare lese boka, men til eksamen vil det sikkert vre gull verdt. Det kjekkeste ved puggingen m jeg innrmme at er bruke forskjellige farger fremfor en kulepenn.

Jeg har aldri vrt glad i drikke kaffe, og liker generelt ikke varm drikke. Men, n har endelig lyspra lyst opp for meg ogs. For komme meg gjennom all denne puggingen, har jeg blitt helt avhengig av f i meg koffein. Jeg forstr endelig hvorfor "alle studenter m ha kaffe". Dagen har ikke nok timer til komme seg gjennom pensum, og kroppen min har ikke nok energi til lese grrkjedelige bker som aldri kommer til poenget. Jeg drikker iskaffe, fordi som jeg tidligere sa, liker jeg ikke varm drikke. Det er bokstavelig talt det eneste som holder meg vken gjennom timene med hodet i boka.

Fr jeg begynte p universitetet hadde jeg aldri trodd jeg ville legge s mange timer i studiene. Jeg trodde det hele ville bli kjempelett, men slik ble det ikke med alle fagene. Ikke forst meg feil - jeg har det kjempegy p skolen og angrer ikke ett sekund p studieretningen min. Men, det vil alltid vre noen fag som er vanskeligere enn andre. Jeg leste mange artikler om hvor mange gjennomsnittlige timer studenter brukte p studere, og trodde det skulle bli lett. For si det mildt - sitter jeg flere timer enn det jeg trodde det ville bli. Jeg fikk meg en skikkelig stkk nr det endelig gikk opp for meg hvor mye jeg mtte g gjennom. Det var som et slagi fjeset.



N hper jeg p at jeg skal klare lre meg balansere tiden jeg bruker p skolen, p lik linje som jeg har lrt meg drikke fire kopperkaffe hver dag. Jeg m kunne klare vre sosial, spise mer en ett mltid daglig, f tid til bloggen og kanskje ta meg en tur ut ogs. For ikke glemme - huske og slappe av ogs. Det jeg har lrt av3-4 mneder p universitetet, er at man br begynne med pensum i begynnelsen av skoleret, og ikke drye det til "senere". Man lrer mye av feile.

Har du noenutfordredefag i r?

Where is home?

I det siste har jeg tenkt en god del p hva som egentlig kan kalles for hjemme n. Helt rlig, vet jeg det ikke selv lenger. Jeg har min egen flotte leilighet her i Sandnes, men samtidig har jeg enda soverommet og den gode senga mi i Haugesund.Hvilken av disse som er "hjemme" for meg n, er bare forvirrende.Til de som enda bor i Haugesund sier jeg "ja, jeg kommer hjem i helga". Men samtidig sier jeg til de her i Stavanger-omrdet at jeg snart er hjemme, nr jeg kommer til leiligheten.Jeg bor jo ikke hos foreldrene mine lenger, og bor et flertalls kommuner unna de. Det hele er egentlig en veldig forvirrende situasjon, og jeg tviler p at jeg er helt alene med sitte med denne flelsen.

Da jeg flyttet hadde jeg gledet meg i flere mneder. Kjpt inn mbler, dekor, kjkkenredskaper og andre ndvendigheter for flytte inn. Jeg var klar for gjre noe nytt, selvstendig og spennende. N skal jeg fortsette bo og studere i denne byen i 3 r til, med litt utflyttinger inn i mellom.Hvordan vil situasjonen min bli dersom jeg velger ta praksisperioden min i Oslo? Da vil jeg bo der i 10-20 uker. Vil det vre Haugesund eller Sandnes jeg kaller for hjemme da, eller kanskje Oslo? Likt somnr jeg skal dra p utveksling i et halvt r, hvor vil hjemmet mitt vre da? Hva nr jeg skal flytte for studere videre eller jobbe i en annen by? Jeg skal flytte s voldsomt mye p meg de neste rene, at det hele blir bare vanskelig tenke p.

Selv n er jeg usikker p hvilken postkasse jeg skal sende pakkene mine til. Frem til n har jeg sendt de litt hit og dit, og egentlig ikke helt funnet ut av det. Selvflgelig ville det enkleste vrt sendt dem tilSandnes, men jeg fler at det blir problematisk dersom jeg m hente dem p postkontoret. Jeg vet jo ikke hvor det er en gang. Dessuten er det jo en god grunn reise til Haugesund for hente alle godsakene som har havnet i postkassen.

Kanskje dette er en flelse jeg alltid kommer til ha som student? Jeg kommer jo ikke til kjpe noe hjem som er mitt eget fr jeg er ferdig med studenttilvrelsen, om ikke veldig lenge etter det ogs. Muligens jeg aldri vil vre sikker p hva som er "hjemme", fr jeg har kjpt noe selv. Og det kan jeg jo leve med. Det er jo ikke en vanskelig situasjon jeg er i n, det er bare noe jeg har undret over de siste ukene.

Jeg har aldri slitt med hjemlengsel, og alltid vrt likegyldig til stedet jeg har vrt. Jeg er jo vandt til flytte en del. Bde til nye hus, nye land og mellom skilte foreldre. Reising har ogs vrt en stor del av min hverdag i alle r. Man kan nesten si at jeg har blittekspert p bo i en koffert og flytte p meg.

Jeg har egentlig alltid vist at jeg ikke ville bo i Haugesund nr jeg en dag ble ferdig studere. Jeg tror og hper at jeg ikke m bo der. Jeg fler at det er flere muligheter for meg andre steder, langt-langt borte. Jeg har vell vokst fra den byen, kan man vell si? Jeg er veldig glad i storbyer hvor man bare smelter inn med store folkemengder. Har mange muligheter. Et sted hvor det skjer mye, og det finnes noe for alle de forskjellige personlighetene.


Har du kjent p denne flelsen fr?

Feriehysteriet er i gang - ulykker p veien er i sikte

Hstferien startet for de fleste p fredag, men ikke for meg. Jeg fr nokikke ferie fr juleferien, men valgte alikevell reise hjem for passe p lillebroren min mens mamma er bortreist. Man merker raskt at de fleste skal reise i fellesferiene. Veiene er fulle, folk kjrer raskt og er stresset. Alle vil komme seg til hytta, flyplassen og andre feriesteder raskest mulig. Alle vil vre frst, og glemmer ut at egentlig tenker hele gjengen likt. Det er fort glemme at man ikke er alene p hverken veien - eller i bilen. Trykke litt ekstra p gassen, skru opp musikken og dra hverdagsstresset med seg i kjreturen.

Jeg har ikke egen bil, og reiser derfor med buss nr jeg skal hjem til Haugesund. P fredag tok jeg en tidligere buss, fordi jeg tenkte jeg ville slippe unna dette feriehysteriet.Det gjorde jeg da alts ikke. Tvert i mot - vi stoppet opp noen hundre meter fra en ddsulykke. Man leser hele tiden om folk som kjrer av veien, krsjer i biler, fjell og i autovernet nr ferien begynner. P SSB kan man ogs se at de fleste ddsulykkene p veien skjer i fellesferiene. Jeg kunne se helikopteret, brannbilen og alle bllysene gjennom trrne. Rett rundt svingen, bare noen meter fra meg, hadde det nettopp vrt en front mot front kollisjon.

Vi sto stille p veien i over 2 timer. Mennesker begynte g ut av bilene sine for underske hva som hadde skjedd.Da en brannmann gikk fra bil til bil og fortalte hvor lenge vi kom til st stille, kjrte de fleste bilene tilbake for finne en annen vei til sitt ml. Veien sto fast i begge retninger, og jeg kan tenke meg at det var flere som ikke rakk det de skulle. Men, det er konsekvensen av at vi stresser s mye nr ferien begynner.



Jeg merket ogs dette feriehysteriet i gr, da jeg skulle kjre en liten time for ta med min lillebror til klatreparken i Nedstrand. Personlig er jeg veldig obs p flge fartsgrensen, og ligger gjerne under den dersom veiforholdene er helt forferdelige. P veien jeg kjrte var det et stort fjell, med bre svinger og med liten sikt i 80-sonen. Jeg vet at det ikke er en god kombinasjon, fordi man vet virkelig aldri hva man mter rundt neste sving eller over den neste bakken. Det kan vre mennesker, dyr, en ulykke eller hva som helst. Derfor bremser jeg ned farten - fordi det ville vrt egoistisk gjre noe annet.

Det som irriterte meg grenselst p denne bilturen, var at jeg hadde en annen bil bak meg. Nei, det er ikke et problem at han skulle til akkurat samme sted som meg. Men, det er respektlst legge seg helt opp i min bil, til og med nr jeg kjrer 80 km/t. Jeg klarte se at denne mannen ogs hadde barn i baksetet, og jeg ville trodd at han ville beskyttet dem. Men - nei. Hadde jeg mtte brbremse, hadde jeg ikke hatt muligheten til det. Han hadde da kjrt rett inn i min bil. Jeg prvde flere ganger signalisere at han mtte gi litt mer avstand mellom bilene vre, men han m nok ha vrt bde blind, dv og dum. Dette er noe som irriterer meg grenselst p veien.

Dersom vi alle bare kunne slappet av, pustet ut og tok ferien med ro - tror jeg ikke det ville vrt like mange ulykker p veien. Skal ikke ferier vre avslappende, og et lite avbrekk fra vr allerede stressende hverdag? Det er utrolig viktig ogalltid huske at man ikke er alene p veien. I din egen og i andre biler kan det sitte uskyldige barn, som ikke i det hele tatt kan kontrollere trafikken. De har ingenting de skulle sakt, fordi de fleste vet det ikke nr du kjrer for fort. Vi risikerer ikke bare vre egne liv, men ogs andres.


Har du opplevd noe skummelt p veien?

En hjelpende hnd

Er det andre enn meg som bare ELSKER flelsen av f mye gjort i lpet av en dag? Jeg har ftt s mye unnagjort i dag, at jeg ikke kan huske sist jeg var s effektiv en gang. To-do listen min n har bare blogging og en liten treningskt igjen, s er listafullfrt. N blir det jo veldig kjedelig om jeg skal sitte ramse opp alt jeg har gjort, men jeg kan bare si at jeg har laget nok videoer til at det blir 2 Youtube-videoer i uka, hele denne mneden! For dere som ikke har fulgt meg s lenge -jeg er ekspert p drye ting til den dagen det skal leveres/publiseres.Jeg kaller det bare latskap-genet.

Jeg ser p det med stolthet at jeg endelig har hatt en s pass produktiv dag. Det vre stolt av sitt eget arbeid, er nemlig veldig viktig for lykkes. Det yeblikket nr du kjenner p stoltheten, er det yeblikket du innser at all svetten, alle trene og all latteren var verdt det hele. Noen ganger kan det faktisk virke helt umulig komme i ml med alt, men selv det umulige kan bli unnagjort med litt st-p vilje. Plutselig booster stoltheten opp selvtilliten, og man begynner tro at det umulige er blitt mulig. Drer pner seg, og man ser endelig flere lysveier enn mrke og ukjente korridorer.

Det er en god flelse vite at man duger, at man gjr sitt arbeid godt nok. Men, det er dessverre ikke alle som alltid har det slik. Ikke alle klarer alltid komme i ml med alt alene, og vi trenger alle en hjelpende hnd en gang i blandt. Det er helt vanlig stte p noe som er vanskelig, hardt og helt uforstelig. Derfor er det viktig at vi har hverandre til sttte opp om hverandre og hjelpe sidemannen ut av knuten. For eksempel i dag var jeg s opptatt med min liste, at jeg hadde helt glemt spise. Da var det godt at Sander lagde middag for oss, slik at jeg heller kunne ta oppvasken for han senere nr jeg var ferdig. Det var kanskje ikke det "hardeste" eksempelet, men det var et hinder i min dag som jeg trengte hjelp til.



Hva var du stolt over sist?

Rasistiske oppfordringer til vold mot muslimer p min blogg?

M si at jeg er ganske fra meg i dette yeblikket. Jeg har akkurat sendt inn ett tips til bde PST og politiet, fordi jeg blir s skuffet og sret over hvordan mennesker ser p hverandre n i dag. I kveld fikk jeg enekstremt rasistisk kommentar p bloggen min, p et innlegg som ble delt for 4 r siden. Denne kommentaren var veldig negativt ladet og rettet mot muslimer. Eller, den var mer enn bare negativt ladet. Den kan bli sett p som en hatytring og oppfordring til vold, og det tar jeg veldig alvorlig.

Dette innlegget handler om klasseturen min med Hvite busser til Polen og Tyskland. Vi beskte da konsentrasjonsleirene, hvor jeg tok en del bilder som ble delt p bloggen. Turen min der var trevt, og det var veldig tungt f hre om alt som hadde skjedd der s nrt. Du kan lese innlegget HER.

Jeg ble nrmest sjokkert nr jeg leste kommentaren som kom p bloggen min, som var alt annet enn jeg forventet. Frst forsto jeg ikke kommentaren helt, bare at det ikke var noe positivt budskap i den. Jeg mtte be min gode venninne om hjelp til tolking. Slik hun forsto det, var at det burde komme en ny konsentrasjonsleir for muslimer. Jeg skjelver nr jeg sitter og skriver dette, fordi jeg ble s utrolig sint. For toppe det hele, turte ikke pysa vre annet enn anonym. Les kommentaren selv under.


Det er feigt skrive slikt p nettet. Det er en uakseptabel ytring.

Jeg, som mange andre har ftt med meg facebookgruppen "Norge er vrt". Jeg har flere bekjente som er medlem i den gruppen, kun for lese hvor ekstreme meninger folk har. Det jeg har sett og lest i den gruppen, er ekstremt. Jeg vil vge anta at personen som skrev kommentaren p min blogg, ogs er medlem i denne gruppen grunnet innholdet i kommentaren. I den gruppen mter personen kanskje sttte fra andre med samme syn p andre kulturer og levemter, men p min blogg mtes ikke slike kommentarer med sympati. Jeg slutter ikke bli sjokkert heller, ettersom jeg trodde det kun var et ftall mennesker i Norge som enda hadde slike rasistiske ytringer. Jeg blir plutselig flau over vre norsk.

Vi lever i et s pass globalisert samfunn i dag, at dette ikke burde vre en tanke blant noen av oss. Mange av oss reiser utrolig mye, og p internett mter vi andre kulturer daglig. Personlig elsker jeg hre om andres religion, kultur og levemte. Det er interessant, og ikke minst lrerikt. Det ha aksept for at ikke alle er like, er utrolig viktig i en fungerende verden. Vi kan ikke la folk ta alle under en kam, noe noen uopplyste folk gjr nr det gjelder religion og utlendinger. Ja, det finnes ekstreme grupper innen alle religioner. Selv innenfor kristendommen, som noen nordmenn setter svrt hyt. Men, det betyr da ikke for eksempel at alle muslimer sttter ISIS? Da tar jeg meg rettigheten til kalle deg Anonym, for en ekstremist.

I paragraf 135a. i straffeloven str dette:

135 a. Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bter eller fengsel inntil 3 r. Som ytring regnes ogs bruk av symboler. Medvirkning straffes p samme mte.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det true eller forhne noen, eller fremme hat, forflgelse eller ringeakt overfor noen p grunn av deres

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn,
c) homofile legning, leveform eller orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne.

Vi nordmenn har det s godt, vi har nesten ingen bekymringerDet er greit at alle har sine egne meninger, men jeg syntes denne kommentaren var ekstrem. Selv ytringsfriheten har sin grense, den bryter du nr du krenker andre mennesker. Hvordan kan noen ha lyst til sende flere mennesker gjennom det samme som millioner av mennesker gikk gjennom for over 70 r siden? Det klarer jeg ikke forst. Vi har ikke glemt, og det er enda gjenlevende som forteller sine historier. Jeg har selv hrt p en som var i en konsentrasjonsleir, og jeg kan love at det var ikke noe jeg ville nsket p mine verste fiender.

Dersom du som skrev denne kommentaren leser dette innlegget, vil jeg bare fortelle deg at IP-adressen din og kommentaren er sendt inn til bde politiet og PST. Jeg tillater ikke slike kommentarer p min blogg. Du br skjemmes.

Har du opplevd noe lignende? Tips politiet HER!

Hva skal jeg studere til neste r?

Jeg har i flere mneder levd i uvitenhet om hva jeg skal gjre til neste r. Frir var utelukket. Det var bestemt at Stavanger var stedet jeg skulle til. Jeg hadde skt p skoler. Journalistikk ved Universitetet i Stavanger var i starten frstevalget mitt, og markedsfringsledelse ved BI var min plan B. Men, nr mnedene gikk, ble jeg bare mer og mer usikker. Jeg ville g p begge linjene, men visste at jeg bare kunne ta en om gangen. Et valg virket helt umulig. Jeg skrev lange lister med positive og negative ting ved begge valgene, uten at det frte meg videre. Ikke et lite steg en gang. Jeg prvde ogs f innvendinger og tanker fra andre, ettersom jeg selv var s ubesluttsom. Det frte meg ikke noe lenger det heller.

I dag fant jeg ut at jeg bare mtte velge en, og satse p at det blir det riktige valget. Dersom det ikke passer meg alikevell, s kan jeg jo bare bytte til noe annet til neste r! Valget mitt ble plutselig en god del enklere. Dersom jeg valgte BI, men droppet ut etter ett r, ville jeg hatt i underkant av 60 000 kr i studieln. Det hadde heller ikke vrt sikkert at jeg kom inn p journalistikk p UIS igjen, ettersom karaktersnittet der kan hoppe opp. Dersom jeg valgte UIS, kunne jeg droppe ut uten studieln, og en nesten garantert plass p BI igjen. Valget var da lett.

Til neste r vil dere derfor f se og oppleve meg som skal studere journalistikk til neste. Det var jo i bunn og grunn plan A for meg, og er noe jeg har hatt lyst til siden ungdomsskolen. Jeg har troen p at det ikke vil bli 3 vanskelige r, ettersom jeg har mye av teorien p plass allerede. Takket vre medier og kommunikasjon p vgs, er jeg godt forberedt for studiene mine, og n kjenner jeg at jeg gleder meg. Nr jeg er ferdig nsker jeg ta enda en bachelorgrad og en mastergrad, gjerne samtidig! Men det fr tiden bare vise meg, akkurat n skal jeg bare ta en bachelorgrad i journalistikk.

Hvor skal du til hsten?

Pbygg dreper en del av deg

I forrige innleggskrev jeg om hvordan jeg l vken og funderte rundt hvilket valg jeg skal ta om skole de neste dagene. Men, jeg m jo ha kommet i denne situasjonen p et vis, nr jeg har kommet inn p to skoler med hyere utdanning. Det er dette jeg skal ta opp i dette innlegget, nemlig hvordan ret med pbygg har vrt! Et pbyggsrer beryktet for vre hardt, tft og ekstremt tungt teoretisk sett. For meg som hadde gtt veldig praktisk rettet yrkesfag i to r, kan jeg love dere at overgangen var tff! Hadde det ikke vrt for at jeg lrer raskt, tror jeg ikke at jeg ville kommet inn p en eneste skole n.

Jeg kan like s godt begynne helt fra starten, fra ungdomsskolen. Jeg har alltid visst at jeg skal p hyskole, studere, f meg en bachelor og ganske sannsynlig en master! Innen hvilket felt har jeg aldri vrt helt sikker p, s jeg bestemte meg for g p medier og kommunikasjon p videregende. Jeg hadde to fantastiske r ved denne linja, fr jeg sto fremfor pbygg. Jeg kunne f et litt "annerledes" pbyggsr ettersom jeg hadde gtt p media, hvor jeg slapp valgfag og kunne ha mediefag dette ret. Det ville ogs bety at jeg hadde 5 timer ekstra p skolebenken hver uke, i forhold til vanlig pbygg. "Good deal" tenkte jeg, fordi da slipper jeg jo lre meg et helt nytt fag.

Pbyggsret mitt begynte, og jeg inns i starten at det holdt opp til ryktet sitt. Det var utrolig tft i starten. Det var flere ganger jeg hadde lyst droppe ut, hoppe av og bli en del av drop-out statistikken. Jeg fant ut at jeg mtte finne motivasjonsfaktorer som holdt meg p skolebenken, noe som kom til bli dyrt for min del. Jeg bestilte meg london-tur, s frem til klassetur og russetiden. Jeg hadde mange nedtellinger, og det var disse som holdt meg igjen. Etter hvert, rundt juletidene, lettet det litt opp i skyene, jeg fant hvilke puggemetoder som fungerte for meg og de siste mnedene s endelig lysere ut.

Jeg har alltid hatt litt klisterhjerne, s det er lett for meg huske ting. For meg fungerte det notere febrilsk i alle timer, i alle fag, og lese lnoen ganger gjennom notatene fr en prve. Jeg klarte komme meg fra 3 til 5 i matte, og p et magisk vis fikk jeg 5 i naturfag, uten vite hva jeg leste om. Det ble fortaltat norsk og historie var de tffeste fagene p pbygg. Historie var mitt sterkeste fag, og jeg har en sterk tro p at karakteren man fr i norsk variererveldig p hvilken lrer du har. Jeg kan enkelt si at det gikk bedre for meg p eksamen, bde i bokml og nynorsk, enn hva mine TO norsklrere ville gi meg.

Under dette tffe skoleret med lange skoledager, tffe teoretiske skoletimer lrerene stappet med teori de egentlig ikke hadde tid til gjennomg, lekser som jeg s vidt husket hva var - hadde jeg 2 jobber og russetiden. Jeg skrev s ofte jeg klarte for lokalavisen, jobbet etter skoletid p kjpesenteret og feiret i helgene. Noen dager prvde jeg g p trening, men man kan mildt si at det ble veldig undervurdert inni alle prioriteringene mine.Jeghadde det veldig travelt, og var alltid helt utslitt nr jeg endelig hadde en dag av. Jeg sov store deler av dagene, samtidig som jeg prvde holde bloggen gende, noe som ikke ble like vellykket som det andre. Til tider skulle man trodd at jeg hadde slitt ut bde kroppen og hjernen totalt.

Etter mye frem og tilbake, ble det endelig eksamenstid for meg. Jeg ble trukket opp i bokml og sideml skriftlig, i tillegg til mediefag praktisk eksamen. Jeg har alts aldriblitt trukkettil en muntlig eksamen! Disse eksamenene kom ganske raskt etter russetiden min, noe som gikkhelt greit for min del. Jeg hadde ikke behov for pugge til noen av eksamenene mine, fordi jeg hadde allerede all teori jeg trengte etter den crazynoteringen min i timene. (Note to self; Til neste r kjper jeg iPad, s delegger jeg ikke ryggen p skoleveien med mac`en.)Eksamen gikk veldig bra, jeg kunne kanskje gjort det enda litt bedre, men nr jeg ser p det store bildet n, ser jeg at jeg virkelig gjorde alt jeg kunne. Jeg var s utmattet og demotivert mot slutten, at noe bedre tror jeg ikke hadde vrt mulig.

Den frste mneden har jeg brukt til slappe av, masse. Jeg har vrt s utslitt at sol er ikke noe jeg har sett p lenge. Jeg har ikke vrt mye utendrs, og har egentlig bare nsket ligge inne alene, hele dagen og sove. Selv om det tross alt var ferie, klarte jeg ikke utnytte det noe srlig. Jeg isolerte meg selv, rett og slett. Pbygg spiser en eventyrlig del av deg, dreper kreativiteten din, og tvinger deg inn i timer fylt med stress, angst og grt. Jeg har ikke rrt kameraet mitt p noen mneder n en gang, jeg som var s ivrig fr, fordi pbygg la virkelig en demper p kreativiteten og fritiden min.

Jeg har n hrt at hyskole ikke kan sammenlignes med videregende en gang. Jeg kan aldri i mine villeste tanker se for meg noe s vilt som pbygg igjen. Hadde jeg visst hva jeg gikk inn for dajeg skte om pbygg, hadde jeg sikkert hoppet rett av og funnet en lrlingplass p flekken. Nr jeg leser hva jeg nettopp har skrevet, virker et frir best for meg til neste r, but hell no. Jeg skal tilbake til skolebenken til hsten, fordi da studerer jeg det jeg selv vil, noe jeg er interessert i, noe som fr frem gleden og kreativiteten i meg! Jeg m bare finne ut hvilken skole frst, heheh.

Hva er det tffeste du har gtt gjennom?

Svnlse og tankefulle netter

Heisann! Merker p hele sjelen at det er lenge siden jeg har logget inn her n - og jeg blir s utrolig glad av se at det enda er en del som besker bloggen min hver eneste dag, selv om jeg ikke er s aktiv selv. Jeg gr konstant rundt med en klump i magen fordi jeg ikke blogger, noe jeg elsker, men for hver dag det gr blir det bare vanskeligere og vanskeligere logge inn igjen. Livet mitt de siste mnedene har vrt et helt tivoli for seg selv in real life. Det har vrt mye glede, sorg, stress og hele flelseshjulet p en gang. Jeg vet ikke hvor jeg kan begynne for fortelle alt en gang - men n sitter jeg her, klokken hav 4 p natten og skriver. En liten del av meg sitter skriker fra innsidenfordi jeg skal vre p jobb klokken 10.00 i morgen tidelig. Men, det er bare noe underlig og magisk ved nattestillheten, fordi det er da alle tankene og de kreative ideene mine kommer ut, som ressulterer i at jeg ligger svnls, med et snorkende monster av en kjreste ved siden av meg.

Dilemmaet for denne natten, er at jeg tenker alt for mye p fremtiden min. For ett par uker siden fikk jeg vite at jeg hadde kommet inn p Merkedsfringsledelse p BI i Stavanger, noe som gjorde meg kjempeglad og superklar for skolestart. Jeg ble med en gang sikker ,"Yepp, det er der jeg skal til hsten", I dag fikk jeg vite at i tillegg til dette, hadde jeg kommet inn p Journalistikk ved Universitetet i Stavanger, og tanken slo meg - det hadde vrt s mye enklere om jeg bare hadde kommet inn p n av skolene. Fordi jeg har s inderlig lyst g p begge linjene, ta alle fagene, bde innenfor journalistikk og markedsfringsledelse.

Jeg har laget uendelig med pro and con lister, for finne ut hvor jeg helst vil g, men jeg har ikke kommet noen vei. Jeg har leilighet og alt klart til innflytting i Stavanger, alt er lagt til rette for meg, utenom et valg. Et dumt valg, som jeg sikkert kommer til angre p uansett hva jeg lander p. Jeg tok meg selv i tenke at jeg kanskje burde gjord det vrre p skolen, slik at jeg hadde ftt et drligt karaktersnitt og ikke kommet inn p begge linjene - og dermed ikke vrt i denne situasjonen jeg er i n - svnls.

Tanken p ta to bachelorgrader samtidig har sltt meg, og det hardt. Men jeg vet ikke om jeg hadde taklet det, ei heller hatt tid til det. Jeg har nettopp gtt gjennom verdens tffeste skoler, pbygg. Jeg er s usikker p om jeg kunne klart 3 r med enda hardere arbeid. Tenk om eksamenene krsjer, eller om timeplanen blir lagd slik at jeg m vre p to steder samtidig? Hvordan kunne jeg liksom klare ta TO bachelorgrader samtidig, nr alt stritter i mot det? Om noen har erfaring med ta to samtidig, blir jeg mer enn glad om du/dere kan dele hvordan det fungerer med meg.

En ting er sikkert og visst - jeg skal g p skole. Jeg vet bare ikke hvilken enda, og alt som m gjres n er akseptere ett av tilbudene, og avsl det andre. Hvilket? nei det vet ikke jeg. Jeg kan se for meg selv i begge yrkene, men jeg kan ogs se de store forskjellene p jobbmuligheter, arbeidstider og lnn. Journalistikken ligger i hjertet mitt, men er en drmjeg kan flge opp ved siden av en annen jobb ogs. Markedsfringsledelse virker utrolig spennende, og vil gi meg mange flere jobbmuligheter i tillegg til mulighet for ta en mastergrad senere. Hvordan jeg skal gripe denne konflikten, har jeg ingen anelse om. Andre forteller meg at jeg br ta den som lnner meg best, men er det ikke trivsel som er viktigst da?


Jeg kunne ikke skru p lyset og knipse bilder av meg selv med selvutlseren n, pga "the sleeping beaty" rett vesiden av meg, s jeg slenger med et bilde hvor jeg sitter i en lignendesituasjon som n.

Hva ville du gjort i min situasjon?

Hva skal det bli av meg?

Jeg har alltid likt skrive. Skrive kort og skrive langt. Skrive tekster for meg selv, skrive p bloggen, og skrive artikler til avisa. P skrivedager p skolen elsker jeg skrive artikler, og nrmest smgleder meg i hp om kjekke engasjerende oppgaver. Helt siden ungdomsskolen har planen vrt bli journalist. Jeg har lenge nsket kunne leve p skrive, fordi det er en s utrolig god flelse f ord ned p arket. Det kunne skrive en kommentar i avisen og vite at folk kan relaterer seg til det jeg skriver, er en utrolig god flelse. Tilbakemeldinger fr jeg i btter og spann, og for meg er konstruktiv kritikk p mine artikler kjempegy lese. Her om dagen var jeg p utdanningsmesse, og da gikk alle planene mine inn i en stor krllet plan. Jeg vet virkelig ikke hva jeg vil lenger, og det gjr meg utrolig stresset. Jeg har lyst til studere s utrolig mye, men har regnet ut at om jeg skal gjre alt - vil jeg vre minst 35 r nr jeg er ferdig. Jeg vil jo ikke tilbringe nesten hele livet mitt p skolebenken heller, s hva gjr jeg da?

En ting jeg er sikker p at mange tenker; hva skal jeg gjre med resten av livet mitt nr jeg blir voksen? Jeg trodde en utdanningsmesse ville bli veldig godt, og bare styrke sikkerheten min p bli journalist. S feil kunne jeg alts ta. N vil jeg studere psykologi, sosiologi, sosialt arbeid, journalistikk, jus, markedsfring, statsvitenskap, ernringsfysiologi, grafisk design - ja lista er utrolig lang. Alle emner virker utrolig spennende, og jeg nsker virkelig gjre absolutt alt p en og samme tid. Det gr nok ikke, og jeg m plukke ut det jeg aller mest har lyst p, og det er et stort dilemma. Vi har s utrolig mange gode skoler, med fantastiske utdanningsmuligheter her i Norge! Tanken p at det faktisk er gratis studere ved de fleste av dem er litt surrealistisk, fordi det styrker bare mitt nske om virkelig studere alt.

Tanken har sltt meg, jeg blir alt for lett engasjert og interessert i saker. Om jeg syntes en artikkel er spennende, kan jeg sitte lese alle kommentarene i et debattforum - og ikke bry meg om at det er over 500 kommentarer. Debatter om diverse temaer er s utrolig spennende flge med p, som for eksempel debatten om unge jenter med dyre vesker. Jeg har lest s utrolig mange bde gode og drlige argumenter om dette temaet de siste dagene, og det hele er bare gripende. Jeg vet med meg selv at jeg hadde klart studere hver eneste p listen min, nettopp fordi jeg blir s lett engasjert. Problemstillinger hadde selvflgelig dukket opp, litt motgang, men er ikke det hele poenget med studere? Jeg lrer jo mest om jeg mter litt motgang en gang i blant.

Jeg sitter n i en "livskrise", som egentlig ikke er s stor krise. For om jeg angrer p valget mitt, kan jeg ikke bare begynne p noe annet ret etter? Nei. Jeg kan virkelig ikke ha et r uten mening, et r hvor jeg bare venter p at livet mitt skal begynne. Et frir er for meg helt ut av bildet, jeg nsker ikke ta fri et r for eks reise. Det kan jeg ta senere, nr jeg har penger til virkeligreise. sitte hjemme et helt r bare vente virker som tortur, jeg er utlmodig og veldig glad i skole, eg gleder meg allerede hakk i hl til begynne p hyskole. Uis har lenge vrt min prioritet, det er den skolen jeg vil g p. De har mange ulike tilbud, er midt i en stor fin by, og dessuten ikke langt borte fra vaskemaskinen til mamma (som jeg sikkert fr bruk for som fattig student). Uis har ogs studentavis som jeg for flere mneder bestemte meg for komme med i, koste hva det koste vil. Uis har nok ikke alle utdanningsmulighetene jeg vil g p, men det er p en mte bare positivt. P den mten er det med p begrense mulighetene mine, og en hjelpefunksjon til kutte ned lista mi.

S hva blir det av meg her i livet? Jeg vil jo enda bli journalist, selv om lista bak dette er like lang som infinity. Jeg vil jo ha en sikker og stabil jobb, noe mange forteller at journalister ikke har. Hvorfor blir det da ikke lett for meg bare velge en av utdanningene med sikker jobbmulighet da? Kanskje jeg tviholder p min journalistdrm som har ligget i meg i s mange r. Jeg vil jo hjelpe mennesker, og nesten alle utdanningene p listen min handler om nettopp dette. Men, journalister hjelper ogs mennesker, gjr de ikke det? De er vaktbikkja som passer p hele samfunnet vrt, og ser til at rett er rett. vre en del av dette blir bare en drmmesituasjon for meg. kunne bde skrive og hjelpe mennesker p en og samme tid, hvor flott er ikke det?



S ja, hva skal jeg gjre n? utdanningsmessen hadde s utrolig mye bra by p, og jeg ble jo rett og slett helt pladask forelska i alle mulighetene mine. Jeg har godt nok snitt, gode tilpassningsmetoder, mye engasjemang og nrmest ingenting som stanser meg i gjre akuratt hva jeg selv nsker. Alikevell klarer jeg ikke bestemme meg helt for hva jeg nsker. Det var en mann som sa at vi mtte velge med bde hjertet og fornuften, men hvordan skal jeg klare det nr hjertet mitt har lagret en plass for omtrent alle utdanningsrettningene som finnes? Jeg har et problem, et veldig stort problem.

Hva vil du bli nr du bli "stor"?

Den fortapte generasjonen

P sndag satt Sander og jeg s alle episodene tilgjengelig av VGTV sin nettsereie, Oljebarna. Vi satt begge og lo til vi nesten grt, selvom den evige jakten etter noe litt dypere budskap skulle komme til lys var der hele tiden. Vi ble presentert for karakterer fra forskjellige steder av landet, hvor mange av dem var dummere enn den neste. Hele serien presenterte og fremstilte oss ungdommer, eller oljebarna som vi blir kalt, som noen bortsjemte, overfladiske, egoistiske drittunger som ikke vet forskjellen p rett og galt. For ikke snakke om mangelen p verdier, vi fremstilles som om vi ikke vet hva ordet betyr en gang. Menneskene, fremstillingene og hele konseptet til VGTV ble nedverdigende, for meg vertfall, men muligens ogs for alle andre som ikke kan kjenne seg igjen i en eneste av karakterene vi frem til n har blitt presentert for i serien.

Det tok meg alts lang tid finne det viktige budskapet, og for meg fltes det ut som om de nsker vise hvilke utfordringer vi vokser opp med. Vi mennesker har en natur hvor problemer bare faller inn i livene vre. Vi skal alltid strebe etter noe bedre, noe mer perfekt og det som gjr oss lykkeligere. Realiteten er at vi ikke har de samme bekymringene som vre eldre generasjoner hadde, og da blir det slik at vi bekymrer oss over sm idiotiske ting som egentlig ikke betyr noe for andre enn oss selv. I slutten av hver episode fr vi vite noe mer dypere om personen, enn hvordan han/hun ble presentert frst. Det som irriterte meg var nok hvordan de valgte fremstille personene i store deler av episodene, og at vi ikke fikk ett eneste vettigt ord fra dem fr slutten. I starten var det lett konkludere med at en stor del av deltagerne de hadde valgt ut var mennesker uten noe mellom yrene, men n tror jeg mer p at journalistene som lagde serien mtte grave veldig dypt for f ut noen smarte ord. Fordi noen av deltagerne var virkelig ikke de skarpeste knivene i skuffa.

Jeg har rett og slett ftt et elsk-hat forhold til hele serien. For underholde, det kan de. Mennesker fremstilt p den mten er virkelig ikke hverdagskost for meg. Jeg likte veldig godt episodene hvor de tok opp NAV og innvandring, fordi da kunne vi se noen mer jordnre personligheter. Da fikk vi mte p noen som var takknemmlig for alle ressursene vi har her i landet. I s og si alle andre episodene ble ingen takknemmelighet vist, og vi oljebarna ser ut til at vi tar det som en selflge ha en del penger for eksempel, og kan derfor "vaske gulvet med champagne for vise at man har penger", som ble nevnt av en deltager. Det er virkelig feil at alle tar det for gitt at vi har ressursene vi fr, og hele opplegget blir latterlig nr flesteparten i serien ser ut til ikke ha fttene plantet p samme jordklode som oss "normale oljebarn". Men, vi ser de store kontrastene mellom de som tar det for gitt, og de som ikke gjr det. Det er en veldig viktig og interresant kontrast legge merke til.

Programmet er selvsakt satt p spissen, og er muligens ment for skape reaksjoner, debatt og hysteri. Med satt p spissen, s er det ikke alle som nsker seg botox, tattovering, silikon, drikke alkohol hver helg eller ha Vi Menn piken 2013 p cv`en sin. Den personen jeg personlig likte best var bloggeren Halvor, som egentlig latterliggjorde alt og hele opplegget. Men, jeg spr meg selv alikevell "hvorfor har ikke serien tatt med noen flere jordnre personligheter, noen som gjerne er opptatt av skole og utdanning?". Det hres kanskje ikke ut som noe som kunne ftt flere hundretusen visninger, og det er vel gjerne derfor de ikke har et storyboard til akuratt dette?

VGTV er som alle andre medier ute etter leserklikk og videovisninger. De nsker provosere, men samtidig informere med denne serien, og det er veldig bra provosere folk. Det bringer frem tanker og meninger man egentlig ikke visste man hadde, og selve provoseringen kan sette lys p ting som vi ikke var klar over at var s viktige. Fordi mellom alt det negative, tar serien tross alt opp temaer som egentlig er veldig viktig. Blogg, kropp, amisjoner, nav, penger, selvbilde og det perfekte liv er i et stort fokus for tiden, og spessielt nr vi snakker om ungdommer. VGTV trenger lesere for overleve, fordi mediebransjen er i hard vind.. Det tjene p dumme ungdommer som virkelig ikke vet bedre, var et godt knep for dem. De klarer underholde, og sammtidig provosere akuratt nok til at de kan skrive enda flere saker om temaet. Da kommer det jo trossalt enda flere leserklikk, fordi folk vil jo vite hva som skjer med disse ungdommene uten noe mellom rene, temaene de skriver om er hyaktuelle.

Selv er jeg med i "eliten", om vi kan kalle det for det. Jeg er med i eliten, som takket vre oljekonomien, har rd til kjpe meg dyre materielle ting. Vi ungdommer har hvert vrt stykke av den kaka, i forskjellig grad. N kunne jeg begynt snakke om meningene mine og erfaringene mine rundt dette med penger og fritid, men jeg tror at det kan bli til en annen annledning. Det er en selvflge at god konomi har en pvirkning for de kommende generasjonene, og generasjonen som er unge i dag har ftt mange kallenavn. Oljebarna, cupcake-generasjonen, generasjon Z, generasjon skjermtroll, facebook generasjonen og den fortapte generasjonen. Noen hevder at dagens unge er et produkt av sin samtid og preget av sine foreldre, noe alle generasjoner egentlig er. Vi lever et helt annet liv n enn hva vi kunne gjort 40 r tilbake i tid. Vi har vrt med p det store teknologiske hoppet de siste rene, og selvflgelig er dette en stor pvirkningsfaktor. Vi er veldig heldige som kan leve et liv som livsnytere i verdens beste land bo i, men vi er ikke alltid like flinke til tenke over om hele smrja vi bryr oss om er s viktig som vi skal ha det til.

Hva er din mening om oljebarna?

Experiences trough the past year


Januar var ikke en av de mest produktive mnedene i ret mitt. Jeg gikk en hel del tur i skogen og fotograferte mye. Jeg satt nye inne og photoshoppet bilder, og vde en god del p de fotografiske kunnskapene mine. Dette var rett og slett grunnen fordi jeg var syk ganske ofte, og forkjlelsene kom som en perle p en snor. Ikke en spessiellt minnerik mned, om man ser bort fra alle fotografiene jeg tok.


Februar var en mned nr mye spennende skjedde! Jeg var jo daglig leder i ungdomsbedriften min dette ret, og vi hadde ekstremt mange photoshoots denne mneden! Jeg var helt utslitt, og jeg tror alle var ganske lei av alt arbeidet vi la i bedriften. Jeg fikk meg ogs jobb i ungdomsredaksjonen til Haugesunds Avis, noe som var veldig stas ettersom jeg elsker skrive, og spessielt artikkler! P valentines day lagde jeg og sander middag sammen, og gikk p kino. Jeg reiste med familien og Sander p hyttetur til Mandal for tilbringe vinterferien der, og kom hjem dagen fr jeg fylte 18 r. P bursdagen min husker jeg at jeg sto opp tidlig og mtte vennene mine i byen, hvor jeg frst gikk til banken for ordne nytt bankkort (og fikk mastercard..), fr jeg gikk p polet for handle alkohol for aller frste gang. P kvelden feiret jeg dagen med alle de nrmeste, og hadde en helt fantastisk 18 rs dag! Og for dere som lurer, jeg er utrolig flink til kun bruke mastercardet nr jeg er ute og reiser + at jeg vet at jeg har rd til betale alt igjen.


Mars var enda en god mned. Jeg tok endelig til vet, og startet med pugginga til Teorien slik at jeg kunne f lappen raskest mulig. Jeg besto p frste forsk, og litt smgal som jeg er kjpte jeg meg et nytt kameraobjektiv og Rayban solbriller i premie til meg selv for seieren. Denne mneden reiste jeg ogs ned til familien i Egersund, og fotograferte en hel del. Den byen er s rolig, og jeg kan fotografere uten at mennesker skal komme i veien, utrolig herlig med andre ord. Der fikk jeg oogs prvd lage jordbr dyppet i sjokolade, de s veldig pene ut, men falt ikke helt i smak hos meg. Jeg hadde ogs et stort fotoprosjekt p skolen som tok en stor del av tida mi, noe jeg elsket!


April m vre mneden med flest hydepunkter dette ret, og definitivt den mest spennende og travle mneden jeg noen gang har hatt! Jeg begynte mneden med best frerprven, og kunne endelig skrive LAPPEN! p facebook. Husker at jeg var helt svett og kjempenervs under oppkjringa, og er ganske sikker p at det stinket svette av meg da jeg kom p skolen etterp. Noen dager senere reise jeg p shoppingtur til Bremen med mamma og lillebror. Bremen var en helt nydelig by, og jeg er helt sikker p at jeg skal tilbake dit! En uke etter jeg kom hjem, dro klassen og meg p klassetur til London! Noe som var en av de mest spennende turene jeg noen gang har vrt p, wow for en stemning vi hadde. Mens jeg var i London, hadde jeg og Sander 2 rs jubileum + han hadde bursdag dagen etter, og dette ble feiret over facetime p hotellrommet, hehe.


Mai var p ingen mte en roligere mned for meg, fordi n skulle snart alle karakterene settes! Jeg hadde en god del fravr p bloggen, fordi jeg prioriterte skolen. Jeg jobbet hardt, og fikk en god del 6ere som kommer p vitnemlet mitt n til sommeren. Det er jeg utrolig stolt av! Jeg fant ogs frem alle sommerklrne mine, og varmet opp til sommeren. For distrahere meg bort fra skolarbeidet, mtte jeg lage meg en bucketlist som skulle gjennomfres fr sommeren var over... noe jeg helt glemte ut. Men, det fikk blikket mitt bort fra skole og over til mer sosialt arbeid i en periode.


Juni ble en mer avslappende mned, hvor jeg endelig kunne slippe ls hret og ta meg tid til de sm og viktige tingene! Jeg gikk uendelig mange turer i skogen for ta bilder, tok meg tid til (endelig) farge hret, og vde mer p mine matferdigheter! Man kan ikke akuratt si at jeg er den beste kokken som finnes p kjkkenet, men i juni tok jeg meg tid til ta et steg opp og lage noen gode mltider.
I juli kjente jeg at det ble litt for mye avslapping p starten av mneden, og mtte bruke mine kreative ferdigheter for bruke energien min p noe. Jeg lagde derfor mange blomsterbyler, fotorammer og annet. Jeg reiste ogs til Frankrike for delta i bryllupet til tanta og onkelen min, noe som var veldig pent og kulturelt! Jeg fikk ogs beskt Disney world i Paris, og kunne med sikkerhet si at den i Orlando var tusen ganger bedre. Jeg fikk ogs kjpt meg en ny veske, som jeg enda elsker utrolig mye. Da jeg kom hjem ble jeg med Sander p tur til landstedet deres, hvor mobilen min ble delagt. Jeg hadde en usikker fremtid i sikte uten mobilen, men opplevde at jeg bare ble enda mer sosial uten.
I August var jeg nok en gang p reisefot, og denne gangen var det Kreta som var stoppet! Vi bodde p et all-inclusive hotel, og ble der store deler av turen. Det var deiligt med en hel uke med bading og soling, slik at jeg fikk litt brunfarge p huden rett fr skolestart. Skolestart gikk helt fantastisk, og vi fikk noen nye supre folk i klassen, som i dag er blitt veldig gode venner av meg.
September ble endelig en avslappende mned, uten serlige gjreml. Jeg fikk tid til g p cafe og pleie bde gamle og nye vennskap. Denne mneden forsket jeg ogs en god del med forskjellige hrfrisyrer, og ble helt avhengig av flette eller dulle med hret mitt hver dag. Det var ogs denne mneden jeg ble forelsket i hatt, og har brukt hatt veldig ofte helt siden. Tideligere har jeg ikke turt g med hatt, fordi det ikke er mange i min lille by som gjr det, men jeg dro meg selv ut og bare gjorde det! N er det helt komfortabelt g med hatt, selv om jeg fr noen blikk, hehe.


I oktober var jeg nok en gang p reisefot igjen, og denne gangen ble det ogs med Victoria. Vi reiste til London p jentetur, hvor vi fikk handlet store mengder med klr og utvekslet en god del jentesnakk. Det var ogs en utrolig god tur, og min aller frste tur alene til utlandet uten foreldre. Hsten kom ogs, som ressulterte til at jeg ogs denne mneden gikk en god del tur for ta bilder. Hatt var fortsatt min store forelskelse, og ble selvflgelig med de dagene jeg fikk tid til dra p cafe med venninner. Vi hadde ogs et utrykkshistorieprosjekt p skolen, hvor jeg tegnet flere tegninger lignende det dere kan se over.
I November roet alt seg ned igjen, sett bort ifra at jeg klarte knuse macbooken min. Da ble alle pengene mine spart opp igjen, og jeg kunne bare sitte mimre tilbake til russefestene og russeknutene vi hadde forrige mned. Jeg fikk mye tid til meg selv, og satte av mye tid p bare slappe av, la tiden g og planlegge antrekk til bloggen. En veldig rolig mned, med veldig lite penger med andre ord.
Kjre desember, du gikk alt for raskt. Mneden startet med julegave-hysteri, og storhandel av gaver til bde meg selv og andre. Jeg fikk meg enda en jobb, hvor jeg n i tillegg til jobbe i Haugesunds Avis n ogs jobber p Oasen storsenter. Jeg jobbet mye fr jul, men rakk alikevell handle inn de siste gavene og f ferdig foto-prosjektet p skolen. I desember fikk jeg og pakkekalender av mamma, noe som har vrt en tradisjon siden jeg var liten. Hele mneden ble avrundet med julaften, og nyttsaften i gr. N er jeg veldig klar for nye opplevelser i 2015!

Hva gjorde du i 2014?

Kort sakt; Vi jenter er dritt

Jeg satt p skolebiblioteket her om dagen, og hrte tilfeldigvis en samtale noen jenter haddet, kanskje litt for hyt. Det gikk da virkelig opp for meg, hvor frekke vi jenter egentlig er mot hverandre. Disse jentene snakket om en fest de hadde vrt p i helga, hvor det hadde komt ei jente som "s dritstygg ut". Er det rart vi jenter fler oss presset til se bra ut hele tiden?

Jeg har mtte inforsttt meg med at p skolen min er utseendet viktig. Du skal kle deg pent, du skal sminke deg, og du skal for all del ikke g i joggebukse og hettegenser. Jeg fler meg litt priviligert nr jeg gr i mediaklassen, som aldri beveger seg ut av grotta (klasserommet). Jeg slipper litt av dette presset. Vardafjell vidergende skole var en gang skolen for de som skulle jobbe med konomi, de kledde seg slik vi i dag kaller snobbete,og tradisjonen for kle seg pent er der enda.

Jeg kan forst at for noen jenter er det viktig snakke nedlatende om andre, for fle seg bedre selv. Det er mange som har s lav selvtillit at de m trykke andre sin lavere enn sin egen. Det er ikke greit, men jeg ser hvorfor noen kan ha behov for gjre det, selv om det er galt. Mange vil nok bruke unskyldningen "det er bare slik vi jenter er", men det gjr det ikke mer greit. Det burde ikke vre slik vi jenter er. Ingen vil vel bli stemplet for vre en drittsnakker, bare fordi du er jente.

Hvorfor sttter vi ikke heller p hverandre, og heier hverandre opp? Trangen for kalle ei annen jente stygg burde ikke vre der. Om s denne jenta ikke s ut som en en supermodell, so what? Gir det oss andre jenter retten til rakke ned p henne? nei, aldeles ikke. Tvert i mot. Vi burde heller sttte hverandre, glede hverandre og komplimere hverandre, uansett hvor falskt det blir. Da prver du vertfall glede noen andre, fremfor trekke de ned.

Fordi det er det vi helst vill, sant? Vi liker ha glade mennesker rundt oss, og hva er bedre enn srge for andres glede da? Det er s utrolig lett glede andre mennesker, og du bruker dessuten mye mindre energi p glede noen enn snakke dritt om dem.

Tenk hvor vondt det er g p skolen hver eneste dag, se de samme menneskene hver eneste dag, og vite at de samme folkene snakker nedlatende om deg hver eneste dag. Det hres ut som en utrolig vond flelse. Jeg tror de fleste av oss har opplevd det grue seg til noe, fordi noen andre bevisst har gjort deg noe vondt. Ingen burde bli satt i den situasjonen, hvor man har en vond flelse og gruer seg til vre i et fellesskap.


Jeg vet virkelig ikke hva mer jeg kan si, fordi det er et s utrolig stort tema, med utrolig mange forskjellige sider. Jeg vet at jenter er som jenter er, og at det alltid vil vre dem som trykker andre ned. La oss bare f en ting klart; vi jenter snakker undvendig mye dritt om hverandre. Vi er nedlatende, diskriminerende og utrolig frekke. Alt for f det ene sekundet hvor man fler seg bedre enn den andre. Alt dette for ingenting. Hvorfor gjr vi det, nr ingenting godt kommer ut av det uansett? Det forstr ikke jeg.

Jeg setter pris p dine tanker om temaet, om du nsker dele dem :)

Russeservice missbruker russen

I r er det 96er kullet som str for tur. I r er det vi som skal feire vrt siste r p videregende skole som russ. Sammen skal vi srge for at dette blir en tid vi ikke glemmer, fordi dette har de fleste av oss gledet oss til. Noen har spart opp masse penger for finansiere russetiden sin, andre tar det litt som det kommer. Uansett om du er den som har spart penger eller ikke, er det uansett kjipt nr de som har monopol p russeklr ikke hjelper deg dersom du har sprsml om det dyre utvalget sitt.

Det er ikke uvisst at det vre russ koster. Klr, buss eller bil for de som nsker det, russepasset for kunne vre med p russekroene og alle andre utgifter som flger med det vre russ. P Russeservice sine hjemmesider er de s hjertelige og gir rabatt p varierte grunnpakker. Du fr til og med 300 kr ekstra avslag, s lenge du kjper en av de strste og dyreste pakkene.

Men sprsml du eventuelt har til dem? det skal de ikke svare p. Det var mange av mine medruss som hadde sprsml angende bestillinger p hjemmesidene til Russeservice, s vi skrev en liste. Vi ringte til Russeservice, i hp om bli litt klokere fr vi brukte tusenvis p hjemmesidene deres.

Da noen endelig svarte i andre enden av telefonrret, etter 20 minutter, kunne jeg endelig stille vre sprsml. Sprsmlene vre gikk ut p betaling, rabatt og annet som hvem som helst kan lure p. Vi hadde ogs hrt historier fra fjorrets russ, og spurte om bekreftelse p dette. Vi hadde snakket med ei jente som var russ i fjor som ikke betalte fr 1.september, nr grunnpakkene var i salg. Hun mtte derfor betale full pris for alt. P Russeservice sine sider str det at vi bare m betale innen 1.januar. Vi lurte p om dette kom til skje med oss ogs.

Det var n jeg merket at personen i andre enden av rret ikke var s imtekommende som vi skulle nske. Det var aldeles ikke en hyggelig person jeg mtte p. Jeg ble kalt for en lyner, og personen jeg snakket til ble tydelig ganske sint. Fordi dette kunne ikke vre sant, og jeg hadde ingen bevis for det heller. Det hele endte med at Russeservice ikke ville snakke om flere av vre sprsml, med mindre vi sendte en mail til dem. Da mtte vi ogs sende inn bilder som bevis, eksempelvis skjermbilder av det som var problematisk p deres hjemmesider. Deretter la personen p rret.

Russeservice er et utrolig misledende navn, ettersom det ikke var noen service tilby fra Russeservice sin side p dette tidspunkt. Lite informasjon er det finne p hjemmesidene til Russeservice, utover det mest grunnleggende. Vi har ingen andre sikre leverandrer vi kan bestille russeklr og annet tilbehr fra, s dette fltes som et ptvunget kjp.

Til russens store glede, fikk vi plutselig store rabatter p vre bestillinger, uten helt vite hvordan eller hvorfor. Dagen etterp, var de borte igjen. Ingen av oss forsto hva som var galt, og flere reagerte p at prisen hadde steget ogvar hyere enn da vi bestilte fra begynnelsen av. Vi ringte inn til Russeservice igjen, litt skjelvne etter sist samtale, heldigvis var det en mye mer behjelpelig person vi fikk snakke med denne gang. Vi ble fortalt at det var en feil i systemet, som gjorde at alle plutselig hadde ftt rabatt, men det var ordnet opp i n og fjernet. Uheldigvis for russen. Men prisen var fremdeles hyere enn da vi frst bestilte.

N igjen, noen mneder senere, har totalsummen steget igjen. Vi har ikke endret p handlekurven i det hele tatt, og vi har ingen anelse p hvorfor dette skjer. Noen som allerede har betalt, ser at de n plutselig har ftt mer betale igjen. Ikke trr vi ringe, fordi vi kan aldri vite om det er ein alright person i andre enden.

Her p bildet ser du hvordan prisen har kt. Frste SC er da vi plutselig fikk rabatt, bilde 2 er dagen etter. Det siste og tredje bildet viser at delsummen min har kt, uten at jeg har lagt til flere varer..

Selvflgelig er det mange som nsker vre russ det siste skoleret. Vi som opplevde disse problemene med Russeservice, trosser det og vi fortsetter og hper at vi i det minste fr det vi har bestilt. Ikke har vi ftt kvittering eller bekreftelsesmelding p bestillingen vr. Som om ikke dette er nok, var kjpsbetingelsene vi mtte godta for kjpe, ikke finne noe sted p hjemmesidene deres. Men, slik er da bare Russeservice sin ?service? tydeligvis.

N fr jeg og mine medruss bare fortsette se fremover til det kjekke kommer. S snart vi fr pakkene vre fra Russeservice, trenger vi aldri ha noe med monopolet deres gjre igjen. Fra der vi er n, kan alt bare g oppover, forhpentligvis.

Har du noen lignende opplevelser?

Dyrene har ikke en stemme, men det har du.

Hvorfor vil folk egentlig ha pels p klrne sine? Dette har jeg aldri forsttt meg p, og tror aldri jeg kommer til forst det heller. Mange sier det er fordi pelsen p jakken er litt "penere" og ikke klumper seg like lett som fuskepelsen, men sannheten er jo at man kan finne en like pen fuskepels i god kvalitet som ikke klumper seg. Jeg forstr bare ikke hvorfor dyr skal lide for at vi skal se bra ut.

Er det kanskje "kult" g med pels, fr du status av det? Det syntes ikke jeg. Jeg fler forakt og blir nesten litt smkvalm nr jeg ser folk p gaten med pels p jakken sin. Jeg har bare s utrolig mye mot pelsindustrien, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal f satt ord p det uten krenke noen andre sine meninger. Jeg har alltid vrt en dyrevenn, og alltid elsket alle dyr. Jeg har husdyr av det normale som katt, hund, fisk og det litt mindre normalt som skilpadde. Muligens noen av meningene mine stammer fra at jeg har oppvokst med dyr rundt meg hele tiden, og det er jeg glad for.

Dyrene har ikke en stemme slik vi har. De kan ikke si nei, eller fortelle oss nr de lider. De kan ikke kjempe mot de grusome handlingene de gr gjennom. Om de hadde hatt en stemme, er det ikke sikkert vi ville hrt p dem uansett. Jeg syntes det er viktig snakke om dette emnet, vise moteindustrien at vi vil ha mer fuskepels og fakeskinn. Jeg blir s utrolig stolt hver gang jeg ser at designermerker gjor gode ting for dyr, og spessielt nr de tar avstand fra industrien hvor dyr blir torturert for mote.



Jeg s denne videoen fra Peta for en stund siden, og syntes den var en god mte illustrere hva dyrene gr gjennom for at vi skal se bra ut. Den er gjerne litt grotesk, men tanken bak og budskapet med videoen er god. Jeg tror folk trenger sette seg inn i en situasjon og f litt forstelse for hva moteindustrien faktisk driver med. Et lite sk p internett kan gi deg kt forstelse, men det er selvflgelig viktig vre kildekritisk samtidig. Ikke alt som str om moteindustrien er sant, og det gjelder generelt alle andre emner man sker om p nettet.

Jeg har til og med vurdert bli vegeterianer. Etter ha sett alle de grusome videoene fra matindustrien, har jeg hatt et nske om bli vegeterianer. Det er helt grusomt se p disse videoene, hvor dyr blir torturert levende.Jeg vil ikke legge disse videoene ut p bloggen, men om du fikk lyst se p dem kan du finne dem pPeta sine hjemmesider (link).Jeg stiller meg ofte sprsml som, hva om dette var hunden min? Jeg ville aldri latt hunden min gtt gjennom noe slik, og da tenker jeg spessielt at det i Kina er vanlig spise hund. Alle liv har like hy verdi. For min del tror jeg ikke at det hadde fungert for meg bli vegeterianer, spessielt da jeg enda bor hjemme hos foreldrene mine.

Jeg kan inrmme, at da jeg var 12 r var jeg s forelsket i SVEA jakkene. Jeg hadde null peiling p fake og ekte pels, og hadde bare lyst p jakken fordi den var pen og "kul" fordi den hadde en merkelapp p seg. I de senere r har jeg takket meg selv fordi jeg aldri kjpte den. For det frste er det feil vre 12 r med en jakke til flere tusen (spessielt nr jeg ikke bor i nord-norge), og for det andre er jeg utrolig glad for at jeg ikke kjpte ei jakke med pels. Lenge leve fuskepelsen de har p Bikbok, Cubus og andre kjedebutikker.

Guilty as charged. Jeg skal sitte skrive til dere og late som om jeg er helt perfekt, og aldri har kjpt noe som har gtt gjennom de grusome handlingene i denne industrien. Jeg vet at jeg har et par Micheal Kors vesker, og en og annen lommebok i skinn. Jeg missliker dette ved meg selv, men det er bare noe med designer vesker som drar meg mot dem. De har s god kvalitet, og jeg skulle virkelig nske jeg fant en skikkelig pen veske med kvaliteten p plass, men som ikke bestod av skinn. S om du har noen tips om gode vesker uten skinn, blir jeg mer enn takknemlig om du tipser om dette i kommentarfeltet. Jeg er skyldig og veldig svak p dette omrdet med vesker, men setter streken for meg selv her.

Jeg er pen for andres meninger og synspunkt rundt emnet, s lenge kommentarene er kritiske og ikke krenkende for noen p noe vis.

Hva er din mening om pelsjakker?

Kjre alle som sliter p skolen

Ja, kjre deg. Du er ikke alene. De fleste av oss sliter i minst ett fag p skolen, om ikke flere. Det er helt vanlig, fordi vi kan ikke alle vre best i alt. Ingen er perfekte. For eksempel meg, jeg syntes at nynorsk til tider kan vre det verste som finnes p hele jorda, fordi jeg fr det ikke til. Nynorsk grammatikk er helt gresk for meg, og naturfag kan virke som en eneste stor krll til tider. Vi alle sliter med noe, men noen sliter med flere fag enn hva andre gjr p skolen. Videre om meg, s har jeg alts gtt gjennom skolen med bde opp og nedturer. Jeg gr n mitt siste r p videregende skole, og jeg har alltid holdt p de hye karakterene mine. Jeg er en av de f heldige som ikke trenger ve kjempemasse fr en prve i alle fag, og det er jeg veldig glad for. Moren min er ogs lrer, som har vrt til stor hjelp, vertfall da jeg var mindre.

Men, n har jeg laget drlige vaner for meg selv. Helt siden slutten p ungdomsskolen har jeg vrt utrolig lat, og jeg orker ikke ve noe srlig fr en prve. Jeg gjr alt i siste liten, og sitter sent oppe p natten for komme meg gjennom pensum fr en prve. Jeg er sikker p at det er flere som meg som sitter og leser dette, og kjenner p den samme drlige samvittigheten ovenfor seg selv. Sant nok, s er jeg mest kretaiv ved leggetid, og har av den grunn mtte kjpe meg ei bok hvor jeg kan skrive ned alle de kreative ideene som kommer i hodet p meg. Dette innlegget som du leser n, ble planlagt en natt for noen dager siden.

Tilbake til saken, s er det nr mine uvaner kommer inn, at flaksen min ogs flger med. Hukommelsen min er veldig god. Men selv om jeg husker godt, er det blitt en uvane slurve med skolearbeid. En uvane jeg gjerne skulle ftt bort, og en uvane ingen br ha hengende over seg. Det er bra ha motivasjon nok til ve godt fr en prve eller en annen evaluering, fordi der er ganske kult vre god p skolen. Jeg ser opp til dem som fr hyere karakter enn meg, og nsker mer enn gjerne lre av dem. Jeg vil vre flink p skolen, det burde alle ha lyst til vre.
Det er gjerne mange som tror at man enten har gode sosiale evner, ellers er man flink p skolen. Jeg tror p at vi kan alle bli gode p begge. Det trenger ikke vre slik at man m velge mellom venner og skole, fordi dere gr jo egentlig gjennom det samme hele gjengen. For min del blir jeg utrolig kry og stolt hver gang jeg fr toppkarakterer, og det er et skikkelig nederlag om jeg fr en karakter under 5. Men det er dette nivet jeg ligger p. Vi ligger alle p hvert vrt karakterniv, og det er ingen grunn til nekte for det. Jeg er jenta som fr 5 og 6, du er kanskje personen som ligger p 4 og 5, eller 2 og 3 for den saks skyld. Dette er vanskelig f frem uten sre noen, og uten virke som en overfladisk idiot. Men, vi ligger alle p et karakterniv, og vi streber alltid etter komme et hakk hyere. Uansett hvilket karakterniv man er p, blir man like glad som de p andre karakterniver, om man klarer overg vr vanlige karakter. For meg, kan det vre en av de beste flelsene p skolen, sett bort i fra nr man fr en mye hyere karakter enn forventet.

Vi forventer alle noe av oss selv. Vi blir glade om vi mestrer, men skuffet om det ikke gr s bra. Flelsen av f en karakter lavere enn man skulle trodd, eller en s lav karakter at man innser at man kunne gjort bedre, burde ikke knuse all vilje og motivasjon vi har spart opp til skoleret. Vi burde bare notere oss feilene i glemmeboka, komme oss videre, og kun huske p forberede oss mer eller p en annerledes mte neste gang. Vi alle lrer p forskjellige mter, det handler bare om finne sin egen metode.

Det er ikke alle som er like heldige som meg, og har en nr slektning som er lrer. Det er flere som ikke fr hjelp i det hele tatt hjemme. Det er mange som har foreldre som enten ikke bryr seg, eller som ikke har mulighet til hjelpe barnet sitt. Jeg har lest mange debatter rundt dette emnet, og p grunnlag av ulikheter i hjemmene, burde egentlig hele konseptet med lekser droppes. Det er feil at ikke alle skal ha samme mulighet til lre, fordi de ikke har de samme mulighetene som andre i hjemmet sitt.


Mange av oss har ogs en del krav for oss selv. Krav om f oss en jobb, et hus og en pen bil. Men, kravene som gr p hvilken utdannelse du skal ta, er det du eller foreldrene dine som har de kravene? Jeg har observert, og s vidt jeg husker ogs lest, at man ofte tar etter foreldrene vre i denne situasjonen. Har foreldrene dine fagbrev og ingen hyere utdannelse, er det stor sjans for at du gjr akkurat det samme. Jeg syntes det er viktig at folk er bevisst p dette, og gjr bevisst egne valg, og ikke velger ut i fra hva som er "vanlig" rundt seg. For min del, skulle jeg nske at alle hadde skyhye krav til seg selv. At alle hadde nsker og drmmer om studere og f seg den fantastiske drmmejobben. Vi trenger av og til tr ut av boksen fylt av realitet, og la tankene drmme litt fritt. De fleste av oss kan n det vi selv vil, s lenge vi jobber hardt nok for det.

Bare s det er sakt, er heller ingen sprsml er dumme. Lrere er vandt med f mange, muligens merkelige sprsml, og de fleste blir bare glade nr du viser interesse og spr om det er noe du lurer p. Lurer du p noe i timen, til leksene eller noe annet p skolen; s lurer garantert noen andre p det ogs. Vr den modige som trr ske etter svar p sprsmlet. Er du ogs i tvil over hva du kan gjre for hoppe opp en karakter i et fag? snakk med lreren din. Spr hva som m til, og hva du m jobbe med for forbedre deg. Det ha en liten samtale med faglreren din om dette kan virkelig vre til nytte, og jeg har selv gjort det mange ganger.

Har du noen meninger om dette?

Prioriter hver eneste dag, time, minutt og sekund

Morsdag, farsdag, bursdager, jubileer og valentins dag etc.er alle sammen dager vi setter hyt p prioritetslista. Vi feirer dem hvert eneste r med ekstra glede, omsorsg og noen ogs med gaver. Det er viktig ta vare p hverandre, og vise at vi bryr os om hverandre. Men, hvorfor skal vi kun vise dette ekstra mye p akkuratt disse dagene?

Er det ikke like viktig vise at vi bryr oss hver eneste dag, og ikke kun p noen simple datoer i ret? Spessielt med tanke p hvor lett det er vise omsorg ovenfor noen andre. Bare et smil, et komliment eller en klem i ny og ne kan vre nok til at andre legger merke til at du bryr deg om dem. Og gaver er ikke bare til for gis under spessielle anledninger, det er lov komme med en liten gave p en helt vanlg dag. Man trenger virkelig ikke tmme hele lommeboken for alt rusk som er i den, kun for gi en gave. En gave kan vre noe hjemmelaget, et kort, eller noe billigt fra en vanlig butikk. Det blir kun vanskelig om du ikke bruker kreativiteten.

Ulykker kan skje nr som helst, og folk kan bli alvorlig syke. Er det ikke da viktig kunne vite med seg selv at man virkelig viste at vi brydde oss gjennom hele forholdet du har hatt med den personen da? Tenk vre den som sitter igjen, og har den vonde flelsen at man aldri viste at man brydde seg nok, sitte igjen med anger. Det er ikke godt.


Det er s utrolig viktig vise at man bryr seg litt ekstra, konstant. Ikke bare p de store dagene som vi alle kjenner til. Hver eneste dag teller, hvert minutt og hvert sekund av tiden din teller ogs. Det er lett gjennomfre gode gjerninger for andre, men vi trenger alle en pminnelse om hvor viktig det er av og til.

Det er ikke bare andre som tjener p den gode gjerningen du gjr, du tjener ogs p det selv. Selv om det skal komme som en selvflge vre litt ekstra grei mot noen andre v og til, kan tenke godt om deg selv og g med god samvittighet. Det er jo en vinn-vinn situasjon for alle egentlig. S hvorfor ikke?

Nr gjorde du noe for noen andre sist?

Blogg tar stor plass i hjertet mitt


Jeg hadde aldri trodd at blogging skulle bli en s stor del av livet mitt. At det lese blogger, kom til vre noe av det kjekkeste jeg kunne gjre. Det har blitt en helt vanvittig stor del av meg, at det blir vanskelig for meg forestille meg et liv uten. Jeg har n blogget p denne bloggen i over 3 r. Jeg er en av de personene som ofte sitter og tenker. Av og til tenker jeg "hva om?", hva om jeg aldri hadde startet min egen blogg, og aldri opplevd denne fantastiske verdenen? Det hadde vrt s mye jeg ikke hadde opplevd.

Gjennom blogging har jeg ftt utrykke meg selv p alle mulige mter. Jeg har opplevd andres store mesterverk, og vrt glad p andres vegne. Det kunne fle seg knyttet til andre mennesker via en blogg, er utrolig gy. Det vite at det er mange andre der ute som liker akuratt min blogg, er egentlig vanskelig forst. For vi er jo alle bare vanlige mennesker, som blogger om livene vre. Vi blir inspirert av hverandre, gleder oss p andres vegne, og vi gir tonnevis av komplimanger hver eneste dag. Hva om noen hadde vrt s snille p gaten, som vi er med hverandre p blogg? det virker litt usansynelig for min del.

Hva er din beste opplevelse med blogg?

Et opprr mot retusjering

Colbie Caillat har gjort alt rett ved lage denne sangen, og videoen for forsterke budskapet. Hun var lei av bli photoshoppet, og det f flelsen av og ikke vre god nok. Tror de fleste av oss kjenner seg igjen i dette, vi er lei av se retusjerte bilder overalt. Bilder som ker nivet for hva som er akseptert som pent. Sangen er nydelig, og videoen er perfekt.

For min del s minsker artikkler, blader og reklamer troverdigheten nr de retusjerer modellene sine. Hvordan kan vi tro p at personen snakker sant? nr han eller hun m gjre bildet av seg selv "falskt". Er ikke historien like uekte da? Og, hvordan kan vi tro p at et produkt virkelig fungerer, nr de m retusjere modellene sine? Vi fr jo ikke sett hvordan produktet hvirkelig er, bare hvordan det ser ut med litt photoshop i bildet. For eksempel en fundation, maskara eller hvilket som helst annet sminkeprodukt. Modellene er retusjerte, vi fr aldri se det virkelige ressultatet.

Colbie Caillat har n gjort opprr mot dette. Utrolig godt gjort, det og kjempe for alle andre. Vi ser alle pene ut slik som vi er, sminke er virkelig ikke ndvendig. Vi alle bruker det, og det er helt greit. Men vi kan alle ta en pause en dag to, og bare la huden puste litt. Det skal ikke vre en skam, eller flaut g uten. Du er den du er, og det skal vre godt nok.

Hva er dine tanker om videoen?

Jakten etter det perfekte utseende

Dette er et litt mer serrist, og personlig innlegg fra min side. Alle meninger i innlegget er mine, og andres sine blir like mye respektert. Alle har retten til sin egen mening, s lenge man kan snakke om det kritisk og serrist, uten bli frekk. Gjentar igjen, dette innlegget inneholder kunmine meninger.



Er mange i dag som legger seg under kniven, for rette opp ting de ikke er fornyde med. For noen personer er det snn at etter n operasjon, finner de ut at de enda ikke er fornyde med utseende. Og fortsetter gjre det samme p flere steder. Har hrt om flere som har blitt avhengige av og endre p seg selv. Utseende kan da bli veldig unaturlig, og etter min mening lite pent. Hva skjer etter at folk i lengre perioder har sprytet inn botox i fjeset sitt? dette fr vi svar p, om 10-20 r..

Bland bloggere, unge og nylig myndige, er det blitt stort ty til med kosmetisk kirugi for et "bedre" utseende. Blant store bloggere spessielt, er det mange som har valgt legge seg under kniven. Endre litt p ditt og datt. Mye av det er sikkert sponset, slik at flere unge og andre lesere skal gjre det samme. Halveis skjult reklamering og markedsfring, er et mektig vpen. En blogg er en av vr tids strste platformer for markedsfring. Dette kan fre til at noen fler at de ikke er gode nok, og ikke ser bra ut. Drlig selvbilder kan bli laget av se p andre som legger seg under kniven. Slik at man ikke blir perfekt, fr man har fikset litt p ditten og datten. Er ikke nesen, puppene, haken, kinnene osv. fikset p og i perfekt form, s har man ikke det perfekte speilbildet.

Personlig har jeg splittede meninger rundt plastikk kirugi. Det er feil legge seg under kniven, bare for se litt bedre ut. Alle er perfekte slik de er fdt. Alle ser bra ut, og ingen trenger endre p noe undvendig. Folk ser "feil" ved seg selv, det gjr vi alle. Vi har alle noe vi gjerne nsker vi kunne fikset p. Jeg tror at vi kun selv ser disse "feilene", fordi vi studerer oss selv for godt. Vi legger merke til feilen enda mer, nr vi selv er bevisst p den. Ingen andre legger merke til "feilen", bare oss selv. Vi bygger opp tanker i hodet som forteller oss at dette er en feil, og den m fikses p. Da er det lett legge seg under kniven, for "alle" andre gjr det jo.

Bildene er gjerne valgt ut av det groveste laget, og jeg er fullt klar over at alle ikke ser slik ut etter operasjoner. nsker bare understreke hvor galt det kan g. Fordi det er bivirkninger ved alle operasjoner.

Som tidligere nevnt, har jeg splittede meninger. Om man har degradert selvflelse, blir mobbet, eller ikke klarer leve et normalt liv p grunn av denne feilen, s kan det etter min mening vre greit noen ganger. Etter min mening, br ogs personer som gr gjennom plastikk kirugi komme mest mulig naturlig ut av det. Vi br spessielt tenke p hva og hvorfor vi skal endre p noe.

Selv har jeg et merke i pannen, som irriterer meg noe enormt. Jeg ble stukket av en veps for 10 r siden, og har hatt et merke siden den gang. Det ligner p ei kvise, og det har jeg ftt hre mange ganger fra andre ogs. Alle rundt meg kommenterer kvisa som aldri forsvinner. " Pia, den kvisen din i pannen gr aldri bort jo!", er en kommentar jeg har hrt litt for mange ganger. Hver gang forteller jeg historien om hvordan jeg fikk det av et vepsestikk, men ingen tror p det. En mned senere kan jeg komme peike p merket, "tror du p meg n, eller?". Da jeg var yngre forskte jeg alltid klore det bort, noe som alltid endet med blod og fortvilelse. En uke senere, var alltid merket tilbake. Like stort og rdt som vanlig.

P bilder tar det meg 1 sekund fjerne dette merket. I virkeligheten, er det ikke s lett skjule. Om jeg s pudrer og sminker opp fjeset mitt som en dukke, vil det alltid vre synlig. Det er rdt, utstikkende, og jeg fler meg ikke bra nr folk stirrer p det. Det er faktisk ikke vanskelig se om folk ser meg inn i ynene, eller p merket nr jeg snakker med dem.

Personlig vurderer jeg n snakke med legen min, for hre hva hun mener jeg br gjre. Google gir meg ingen svar p dette. Vet ikke om det er plastikk kirugi som m til, men jeg vil jo ha merket bort. Dette kan gjerne virke som en liten bagatell for mange. For meg er dette et merke midt i fjeset mitt, som aldri gr bort. Det har blitt et problem for meg. Men slik kan vell alle si, med rett grunnlag? Noen kommer til kommentere at jeg motsier meg selv nr jeg forteller at jeg vil fjerne dette. Men for meg, kommer dette under kategorien for degradert selvflelse, og omtrent mobbing pga. alle kommentarene fra folk.


Man kommer alltid til finne en "feil" med seg selv. Alle har jo noe med utseende sitt som de ikke liker, og som de kunne klart seg godt uten. Snn er det bare. Ingen er perfekte, heldigvis. Men det er ikke alle som klarer leve livet sitt slik de er fdt. Noen klarer ikke st foran speilet uten forstrrelsesglass, og glo p hver minste lille detalje p ansiktet og kroppen sin. Vil ogs legge til at vi lever jo i et samfunn hvor vi hele tiden blir pminnet p hvor viktig det er se bra ut.

Alts, for de som er utrolig missfornyde med utseende sitt, er det jo positivt at de har muligheten til korrigere p det. Det er mange som har ftt et mye lettere liv etter operasjonen, og det er jo kjempebra! Men, det er ogs mange som gjr for mye, og utnytter dette til endre p ting som var pent fra naturens side. Man br vre forsiktig med hvaman gjr, og hvorforman gjr det. Strre pupper fordi gutter liker det? phh. det er ingen unskyldning. Du skal ikke mtte endre p deg selv, for tilfredstille noen andre. Alle som vil endre p noe, skal f lov. Dette var bare mine meninger om temaet.

Hva er dine meninger om plastikk kirugi?

You wont get a fairytale without a fight



Til tider kan livet virke helt bunn i btta. Alt er dritt, og ingenting gr din vei. Du klarer ikke se lyset i fremtiden, og du vet ikke helt hvor du skal gjre av deg. Denne flelsen kan jeg, og jeg tror mange andre ogs kan kjenne seg igjen i.

Lyset p den andre siden virker helt fjernt. Alt gr snn passe drlig. Denne flelsen fr jeg ofte nr jeg begynner g lei av skolen, som skjer snn ca. hvert r rundt april-mai ish. Gr en ting galt, gr virkelig alt annet p tryne ogs. For toppe det hele, s er jeg utrolig klnete. S sm ulykker er jeg innom hver dag. Har nok ting gtt galt p en dag, kan det vre nok at jeg dunker foten i drkarmen. Til tider kan jeg vre irritert resten av dagen da. Da fr jeg bare nok. Jeg gir helt opp, og orker ikke kjempe mot humret lenger.

Selv om ting gr galt, s fler vi ogs stadig et press. Dette er ogs galt. Vi gr hele tiden rundt med et press p oss. Et press om vre god nok, pen nok, og gi gode nok presteringer. Vi m gjre det bra nok, ellers duger man ikke. Det er virkelig en kamp om holde seg oppegende hele tiden. Til tider kunne jeg like s vrt laget av stein, fordi vi br jo for all del ikke vise til andre at noe er galt. Gr vi rundt og er sure, s kommer de irriterende sprsmlene ? Hvorfor er du s sur da?

Livet er en stor og enslig kamp. En kamp mot seg selv, og en kamp mot samfunnet. Nr de lyse tidene kommer, kan alt virke som et eventyr. Helt til den ene drlige dagen kommer. Heldigvis er det flere gode, enn drlige dager. For de fleste av oss, hper jeg. Vi fortjener alle leve i et eventyr uten bekymringer, stress og uroligheter. Hvor s lite galt skjer, at dunket i foten bare blir smpytt. S lenge vi kjemper mot disse drlige dagene, og kommer oss gjennom de, s er det et positivt eventyr i enden av tunellen. For oss alle.

For fokusere p det positive, hva gjr din dag bedre?

Hvilket skjnnhetsideal er penest?

I gr kom jeg overdenneartikkelen som fikk meg til tenke. Den amerikanske journalisten Esther Hoing sendte et bilde av seg selv til hele verden, og ba dem om gjre henne s vakker som mulig, basert p landets kulturelle oppfatning av begrepet. Tilbake fikk hun ganske mange forskjellige ressultater.

Nr vi ser p de photoshoppede bildene, ser vi at rundt om i verden lever vi med mange forskjellige skjnnhetsidealer. Hva som er det perfekte utseende varierer fra land til land, og alle har sitt syn p det. Helt utrolig se p egentlig, hvor forskjellige syn vi mennesker har p det vre pen.

Hvorfor alle drmmer om se ut som personene under, forstr jeg ikke. Mange av dem er jo helt klart og tydelig over-retusjert, noe jeg tror de fleste legger merke til. Personlig liker jeg muligens orginalbildet best, fordi jeg er stor fan av naturlig. Det frste bildet er jo orginalbildet, og hun ser ut som en helt normal jente. Litt bustete hr, litt uren hud, unappede bryn og helt naturlig. Helt perfekt etter min mening. Under er bildene som hun fikk i tilbakemelding fra forskjellige land. Du kan trykke p linken over for se flere.



Hva tenker du om de forskjellige kulturelle oppfatningene av skjnnhet?

Forventninger

Hei! Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne dette innlegget, s jeg hopper bare i det. Jeg vet jo at jeg har en garantert skoleplass p 3.klasse medier og kommunikasjon pbygg til hsten, ettersom det ikke er flere skere enn plasser. Men det jeg virkelig lurer p, er hvordan skoleret kommer til bli? Blir det for hardt, eller blir det helt greit? Kommer jeg til slite meg ut bde fysisk og psykisk?

Som person, er jeg opptatt av vite hva som kommer i fremtiden. Jeg liker ha kontroll over livet mitt, og hva jeg begir meg ut p. Allerede fr jeg begynte p media, s viste jeg jo at jeg skulle g pbygg. Jeg fikk advarsler fra alle kanter om at det var beinhardt, og at jeg virkelig mtte jobbe hardt for overleve det ret. S jeg har gruet meg. Masse.

Jeg har jo alltid vrt flink p skolen, alltid gjort det bra. Bde p oppfrsel, orden og karaktermessig. Jeg har alltid vrt englebarnet p skolebenken. Men vil dette forandre seg til neste r? Tanken p ha norsk 10 timer i uken, blir for mye for meg. Tanken p skulke, droppe timer, bli skolelei, er tanker jeg ikke nsker mte allerede fr jul. N har jeg jo bare et r igjen p vidergende skole.

Andre som gr media-pbygg i r, sier de ikke angrer p valget. Men det er bare det de sier til meg. Media-pbygg er jo gjerne litt lettere enn vanlig pbygg, ettersom jeg har media fremfor et helt nytt fremmedfag. Media det kan jeg, og det er jeg flink i. Det er nok mediefagene som kommer til dra meg gjennom hele ret, om det blir like grusomt som jeg har blitt fortalt.

For toppe det hele, skal jeg jo presse russetid oppi det hele. Jeg har virkelig ingen anelse p hvordan det skal g med meg. Hvordan skal jeg klare prioritere skole, venner, kjreste, russetid, jobb og andre gjreml p samme tid, nr jeg egentlig burde sitte fastlimt p skolebenken hele ret. Jeg har alltid presset meg selv til prestere bedre, men dette ret m jeg prestere maksimalt.

For komme inn p hyskolene jeg vil inn p, m jeg jo f toppkarakterer i alle fag, fordi jeg trenger et snitt i nrheten av 5 til neste r ogs. Men hva skjer om jeg driter meg ut, og ikke klarer dette. Hva om jeg prioriterer helt feil, gjr det helt elendig p skolen. Kun fordi jeg blir s skolelei. Ikke har jeg hatt matematikk p 1 r, hvordan skal jeg klare dette til neste r? jeg klarer jo s vidt hoderegning lenger. Nei, hele pbyggsret forvirrer meg bare. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjre.


Har du gtt pbygg, og har noen gode tips?

hh, jeg fikk bare karakteren 5, hva fikk du?

N som jeg har sommerferie, passer det med et innlegg om karakterer. Snart blir vitneml og karakterkort sluppet ut, og vi begynner sammenligne karakterer. Av oss som gr p ungdomsskolen eller vidergende skole, vet mange at karakterpresset er til stede her. Vi sammenligner karakterer, kommenterer hverandres karakterer, og vi lager et press om prestere bra. Jeg er en av de heldige, og har alltid vrt et skolelys. For meg er gode karakterer, god oppfrsel o.l. en selflge. Men slik er det da ikke for alle. Alle ligger p sitt niv, og dette er greit. Mange har gjerne vrt i den kleine situasjonen hvor man spr hverandre om hvilken karakter man fikk, og en av dere fikk mye drligere enn den andre.

"rrhh, jeg fikk bare 5! Hva fikk du?" er gjerne kommentaren som starter denne kleine samtalen. Svaret vil gjerne vre at motparten fikk karakteren 4, eller en lavere karakter. Da fler man en trangsel for si "ja, men det er jo kjempebra!". Dette er jo sant. Vi alle ligger p forskjellige karakterniv, som vil si at en person som fikk karakteren 4, vil vre like god p sitt niv, i forhold til personen som fikk 5. Denne samtalen er jo s klein, mener jeg. Jeg blir satt i en situasjon utenfor min komforsone, og vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg syntes det er kjempebra om en person kommer over sin "normalkarakter". Men det er s vanskelig forklare det, at jeg faktisk syntes det var ddsbra, uten hre falsk ut.

Vi alle har forskjellige niv, og streber etter komme ett hakk hyere. Det er kjedelig stadig f samme karakter, og konstant ha flelsen av ikke kunne gjre det noe bedre. Alle er like gode om de gr opp bare en karakter. Det er et like langt steg g fra 3-4 som g fra 4-5. Det m like mye innsats til. Nr du gr opp en karakter, uansett hvilken du vanligvis ligger p, har du all grunn til vre stolt og skryte. Mye. Uansett hvilken karakter du vanligvis l p, s gjorde du det fantastisk, til vre deg.



Alle kan ikke vre flinke bde teoretisk og praktisk. Vi har alle vre godsider, med vre egne spesialiteter. Alle kan ikke vre fdt med superhjerner med fotografisk hukommelse. Slik er livet. Enten er du fantastisk i matte, norsk og engelsk, ellers er du gjerne supergod i musikk, kunst og hndtverk og gym. Uansett hvilket fag du mestrer, s m du se lyst p dine egne karakterer. Ikke se ned p deg selv, selv om naboen fikk bedre karakter. Andre sine karakterer har null og niks betydning for dine.

Nr vi gr opp en karakter, er det samme glede for begge parter. Uansett hvilken karakter vi hadde fr begynnelsen. Begge tok et like langt steg, og begge gikk opp 1 karakter fra normalnivet. Begge ndde samme ml, selv om karakterene er forskjellige. S hvorfor finnes det da dette elendige karakterpresset? Det gjr oss jo bare drligere. Ettermin mening, er alle like gode. Vi ligger alle p hvert vrt niv, og jobber alle like hardt for n mlet om komme opp ett hakk.

S nr vi fr karakterutslippet for dette skoleret, syntes jeg vi heller skal vre fornyde. Vr glad for alle fagene du gikk opp noen karakterer i, og ikke tenk for mye p de du gikk ned i. Tenk heller p at de fagene du gjr det drligst i, er de du skal jobbe mest med til neste r. Lykke til!

Har du opplevd karakterpresset?

Kjre rosablogger, du er smart.

Det finnes nok av mennesker der ute som har masse mot rosabloggere. De tenker gjerne at en rosablogg kun gr ut p antrekk, sminke, skjnnhet og velvre. Masse selvros, og lite jantelov. Vi rosabloggere er dumme, og vet ikke hva livet egentlig gr ut p. Hvordan skal vi noen gang klare oss selv?

Det er disse menneskene, de som har noe motoss, som har gitt rosabloggere denne stereotypen. Det blir ogs bare flere og flere som tenker slik. Jeg skal ikke si det helt sikkert, men sikkert flere som ser ned p oss som blogger om sminke og mote, enn de som deler hele livet sitt p bloggen sin. Det de ikke tenker p, er at det muligens er et bevisst valg bare legge ut overfladiske innlegg p en blogg. P en blogg kan et helt liv vre rosemalt, og det kan virke som om bloggeren selv lever p en rosa sky. Et inntrykk av overlegenhet kommer svevende ved frste museklikk p bloggen.

N tar jeg meg selv som et eksempel. Jeg legger s og si bareut overfladiske innlegg om antrekk, innkjp, feriebilder o.l. Vil dere vite grunnen til dette? Jeg nsker ikke dele for mye om meg selv p nett. Ved eie min egen lille overfladiske blogg, har jeg et sted dele masse om meg selv, uten dele for mye. En dumpeplass for min indre egoisme. Jeg legger ikke ut mange bilder av venner og bekjente, og skrever heller ikke mye om hverdagen min. Jeg deler egentlig ingenting p nett. Det jeg deler er kunet utslipp av min interesse for mote og foto.

Er ikke dette bra nok? rosabloggere m vre av den sorten som oftest flger nettvett best. Vi deler ikke for mye, og ikke nok til at det kan forflge oss i fremtiden. En hverdagsblogger som legger ut for mye, kan lett f bilder og tekster slengt mot seg den dagen de skal ske jobb o.l. N tenker jeg mest p de som legger ut bilder fra fest, alkohol, og andre bilder som blir sett p som dryt. Sensurering av llivene vre p nett, er viktig i hyeste grad.

Det vre en rosablogger inneholder dessuten flere godsider, enn negative. P min blogg er jeg alltid opptatt av vre svrt positiv nr jeg skriver innlegg, og la det skinne gjennom. Det er ikke noe spennende og lese en blogg hvor alt er klaging, negativitet og surskap. Med mindre du er Linnea Myre, selvflgelig.


S i min verden, i mitthode,er det mer enn greit vre en rosablogger. Vi er utrolig gode til dele godhistorier, og positive innlegg om det vi liker. Vi holder sensur tett om livene vre (m bare legge til her, at de fleste gjr det). Vi blogger om det som betyr noe for oss, og det er derfor lett gjennomskue positiviteten, og desverre lett virke som en overflatisk idiot. Men, det gr helt fint. Fordi vi er vertfall ikke negative, eller overdelere, som ender opp med bli forfulgt av bloggen senere i livet.

Hva er din mening om rosabloggere?

Dyr uten hjem, kjrlighet og trygghet

Filmen under m vre en av de tristeste jeg noen gang har sett. Det er ikke ofte jeg griner av film, men denne var bare helt ufattelig trist. Jeg har alltid vrt en dyrevenn, og har alltid hatt et stort hjerte for dyr. Jeg kan sitte google "ste dyr" i flere timer, har lyst ta alle med meg hjem.

Fr s utrolig vondt inni meg nr jeg ser dyr s alene og ensome som i filmen under. De har et liv dem ogs, og er faktisk like mye verdt som et menneske. Spessielt trist nr jeg er i utlandet, og ikke kan sette meg ned med dem klappe dem. Nr jeg er ute og reiser er det utrolig mange forlatte hunder og katter i gatene. Helt siden jeg var liten har jeg spurt mamma og pappa om f ta dem med hjem, noe jeg selvflgelig ikke har ftt lov til.

Alle dyr fortjener ha et hjem som gir den kjrlighet, mat og et varmt og trygt sted sove. Alle dyr fortjener et godt og verdig liv, hvor det finnes folk som bryr seg. De som har hjerte til forlate dyrene sine, eller kaste dem p gaten, er bare umenneskelige. Se for deg et liv der det var dusom ble kastet p gata av de du bryr deg mest om, grusomt.Tenk bry seg s lite om et annet vesen, og at dem ikke lever med en grusomt drlig samvittighet. Samvittigheten min hadde vrt helt uutholdelig om jeg hadde gjort noe slik.

Det finnes mange mennesker som bryr seg og gjr mye bra for vre dyr, men det finnes ogs de egoistiske som ikke gjr det. Jeg er vertfall glad for at min samvittighet er ren. N il jeg bare si at jeg anbefaler se videoen, selv om jeg selv endte opp med mange trer.

N henter jeg vertfall lille Lotta-jenta mi, n er jeg s traumatisert med drlig samvittighet for hunden i filmen, at Lotta skal f sove i sengenmini natt.

Hvordan er ditt forhold til dyr?

Naturlig eller unaturlig, ditt valg.

Naturlig eller ikke, det er en ting som er lite vakkert; drlig oppfrsel. Hver dag leser jeg gjennom andre sine kommentarfelt og tenker "takk gud for at ingen av mine blogglesere er slik". Folk har det s travelt med blande seg opp i og kommentere andre sitt utseende. Det er selflgelig noe man ikke kan unng nr man velger ha en personlig blogg, men det skal ikke vre en selvflge f slike kommentarer.

Det m da vre grenser for hva andre mennesker kan skrive. Man skulle tro at i 2014 skulle det vre greit sminke seg, bruke push-up bh, eller g for noe s drastisk som permanente endringer. Det er virkelig blitt en skikkelig fyfy-ting ikke g rundt naturlig hele tiden. Folk burde ikke bry seg om hvordan andre velger se ut, det er et personlig valg som andre bare m finne seg i. Jeg kan gjette p at halvparten av kommentarene kommer fra anonyme, eller noen som utgir seg for vre en annen.

Noen sliter med drlig selvtillit, og oppfatter andre som penere enn seg selv. I virkeligheten er vi alle like vakre, naturlig eller ikke. Sminke eller andre "hjelpemidler", burde virkelig ikke oppta tiden til andre mennesker, fordi vi gjr de valgene vi selv nsker. bli stemplet som fake,kan umulig vre noe spennende leve med. Hvorfor ikke se p andre med et pent sinn se gjennom utseende, for kjenne personen? Utseende er ikke alt i verden.

Et vakkert utseende hanler ikke om vre perfekt, men fremheve det vi liker ved oss selv. Perfekt er s og si uoppnelig, og det finnes uendelig meninger om hva som oppfattes som perfekt. Skjnnehet er et s stort tema, da alle har forskjellig smak. Skjnnhet kan ogs vre en utrolig personlighet.

I mitt hode vil en fantastisk personlighet gjre en person mye vakrere enn hva andre hjelpemidler ville gjort. En god oppfrsel og personlighet kan fre oss langt i livet, og det vil utrolig nok gjre oss mer tilfredstilt med oss selv om vi vet at vi har en god personlighet, enn om man er pen pga. andre ting. Jeg har opplevd flere ganger at jeg vil bli mye gladere i personer som ikke streber etter drmmeutseendet, blir vrdens steste person nr jeg blir virkelig kjent med dem. Det er en utrolig god ting.

Selv har jeg i det siste ikke brydd meg om jeg gr ut med eller uten sminke. Dette er fordi jeg ikke gidder, hvem skal jeg imponere? ingen. Jeg gidder ikke, og har ikke tid, til sminke meg opp hver morgen. Jeg bruker heller de ekstra f minuttene p sove litt lenger. Hvorfor jeg da gr med solbriller hele tiden? for unng disse personene som ikke klarer oppfre seg. Jeg orker ikke trigge dem til kommentere utseende mitt, jeg vil ikke bruke tid og krefter p det.

Som et lite sammendrag vil jeg bare si at det ikke er s viktig hva andre sier eller kommenterer. S lenge man liker seg selv, kan andre bare ryke og dra. Et flott smil med en fin personlighet eies kun av de beste personene, som er de vakreste som fins. Strlende personer som sprudler rundt andre mennesker, er de beste personene jeg kan ha rundt meg.


N fr jeg sikkert en kommentar slik som jeg gjorde sist jeg skrev et lignende innlegg, "du skriver et innlegg om at naturlig er godt nok, og s legger du ut et bilde hvor du har sminke?". Vell, jeg bryr meg ikke. Jeg kunne lagt ut et usminket bilde, men akkuratt n sitter jeg littfor godt i senga til stelle i stand kameraet.Les teksten, ikke fokuser p bildet n.

Har du noen meninger rundt dette?

"Jeg slettet deg p facebook, n er vi ikke venner lenger"

Jeg kommer aldri til forst meg helt p andre personer, hvorfor vi er s slemme med hverandre. Jeg skal ikke hytidelig si at jeg er en kunstner p ikke gjre det, men jeg er langt i fra direkte slem. Vi har alle hatt den ene vennen helt fra tidlig i barndommen, som n bare lever i en tkete sky langt borte, i alle fall mentalt. Mennesket du hadde masse planer med, som plutselig bare ikke var der lenger. Det er utrolig trist nr to mennesker bare plutselg forsvinner fra hverandre, de to som var limt sammen fra starten av.

Men, hvordan definerer vi egentlig ordet vennskap? Er det om dere mtes hver dag, en gang i uka, en gang i blandt, eller om dere er venner p facebook? Jeg vet om flere som har et lykkelig vennskap/ forhold uten bli venner p facebook fr etter noen mneder senere. Ikke alle ser p vennskap p sosiale medier s viktig. Wikipedia definerer vennskap slik; Vennskap er et forhold som har sitt grunnlag i tillit eller kjrlighet. Vennskap kan utvikle seg mellom to eller flere mennesker som omgs og trives i hverandres selskap, som gjerne har noe til felles, for eksempel i form av interesser.


Etter mine nylige oppfattninger, har det seg slik at folk etter en liten konflikt eller annet sletter hverandre p facebook. Er det virkelig blitt slik at sosiale medier definerer om vi er venner lenger eller ikke? det blir bare for dumt, og ikke minst barnslig. slutte snakke med personen du har kjent lengst, av alle. I mitt hode har en venne-status p sosiale medier som eks. facebook ingenting si. Det er trossalt bare facebook, det er ikke der vi har det kjekkest.

Plutselig blir vennskap noe man m streve etter beholde. Deretter kommer jeg-kjenner-deg-ikke blikkene. Nr du gr forbi din ex-veninne som om personen var en fremmed. De latterlige blikkene, som fr ansiktene vres til se ut som idioter. Er du jente kjenner du godt til dem, det typske bitch-blikket, som de ofte blir kalt. Eller jenteblikket, om du er litt snillere i sprket. Det blir jo automatisk at man trekker seg litt tilbake nr man fr et slikt blikk, det er gjerne det tryggeste.

Kanskje vi alle bare skal begynne i barnehagen i gjen, p igjen med smokk og bleie. Vi oppfrer oss jo alle superbarnslig p sosiale medier. Det er ikke mte p hvor mange ganger vi sletter en person, kun pga en liten konflikt, hvor garantert begge sidene ikke er kommet frem. Hvorfor skal vi vise alle at vi ikke har noe kontakt lenger? Vi lever bare en gang, det er ikke vits i fremst som en bitter tulling. Vennskap p facebook har ingenting si, om vi ser bort i fra hvor pinlig det blir legge til personen som venn igjen nr man angrer/ordner opp.

Har du opplevd noe lignende?

Remember me, and i shall remember you

Utrolig hvor raskt vi mennesker egentlig glemmer. Fr vi begynte sosialisere oss p internett, mtte vi faktisk vre med hverandre. Det er s lett snakke med andre via internett, at vi rett og slett bare glemmer vre med hverandre. Hvor mange ganger har det ikke hendt at du har hatt en god venn, og s plutselig er dere ikke venner lenger? Det har skjedd med meg nok ganger i alle fall.

Fr var vi alltid med vennene vre, ofte. Ikke missforst meg, vi beveger jo oss enda utenfor husets fire vegger. Men, mesteparten av kommunikasjonen er gtt over til forbli over internett. Fr mtte vi g fra dr til dr for finne venner som var hjemme. N sender vi enten en melding p mobilen eller facebook, fordi det ofte er s "langt" til de vi kjenner. Om noen ikke var hjemme, tenk p den grusome veien hjem, eller til neste venn. For en mte vi tenker p, haha.

Med disse holdningene, er det selvflgelig lett drukne i internett. Man kan snakke i flere timer der, og vre helt stumme nr vi fysisk er med hverandre. Det er utrolig lett holde kontakt, og p dette omrdet har internett vrt til stor hjelp. Problemet er jo bare at noen folk kunholder kontakt over internett, og muligens ikke ellers, en dag forsvinner den kommunikasjonen ogs.



Har du opplevd noe lignende?

Det regner full storm med stygge blikk og kommentarer

Vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette innlegget, men jeg fr bare hoppe rett i det. Det har i mange r vrt oppslag i magasiner og p nett, med bilder av kjendiser i jobbebukse og en t-skjorte. Dette er ofte fulgt opp med en kommentar som "hvorfor gr hun kledd som en slask?", "har hun ikke rd til noe bedre?", "*navn* gr i klr fra billigkjeder!" eller noe lignende. Lignende kommentarer fr ogs vi, ikke-kjendiser, slengt etter oss jevnlig. Slr det ingen tanken at vi gr kledd slik det passer oss?

Det er stereotype roller for kvinner og menn. Vi har et mentalt bilde p at jenter skal vre feminine og pene, og gutter skal vre maskuline og tffe. Ut i fra dette skal vi kle oss, oppfre oss, og snakke slik som stereotypen forteller oss. Hvorfor kan ikke vi ikke bare kle oss og gjre slik vi selv fler for? Om vi vil g i joggebukse og en hettegenser, so what? vi er bare komfortable nr vi er slik vi selv nsker. Nr vi ikke flger disse uskrevne reglene, frer det til blikk, baksnakking, og i noen tilfeller mobbing.

Tenk deg at du gr p gaten, og fr mange rare blikk etter deg. Det er ingen god flelse, i alle fall nr folk ikke bare aksepterer at det er slik du vill g kledd eller vre. Det bedrer ingen gi lange blikk, baksnakke eller mobbe. Det er bare alt en stor ond sirkel, som vi alle har vrt i p et punkt. Folk kommenterer alltid andre, om de bare er litt annerledes.

Det viser stor mot g slik du selv nsker. Folk skal kunne vre seg selv, uavhengig av hva andre mener. Vi mennesker skal kunne g slik vi vill, uten f kommentarer og lange blikk. Det sliter p selvtilliten til andre mennesker, den mentale ogden fysiske helsen til andre nr man ikke blir akseptert for vre en man er. Det er s lett vre seg selv, men det er s vanskelig nr man blir overvket av alle andre rundt seg.

Om en person en dag bestemmer seg for prve noe nytt, blir man sett p som en tulling. Folk ser ned p personen, snakker bak ryggen, og syntes det er teit. Folk er vandt med personen som h*n var, og det vil bli vanskelig akseptere h*n for den h*n er n. Det tar tid bli vandt med noe nytt, men det er mulig. Vi br alle bare akseptere personer for den de er den dag i dag, og ikke dmme for det de har gjort fr. Det er enklere bare akseptere forandringen, enn bruke energi og krefter p g rundt tenkte stygt om en annen person.

Hva med bruke 5 minutter til se det nydelige i hverandre, fremfor slenge et langt blikk og en kommentar? Det er ikke hardt, og det kan utrolig nok redde et liv. Vi ville alle levd i en bedre verden, om vi brukte mindre tid p vre slemme med hverandre. Jeg skriver dette i dag, i hp om at andre vil gjre det samme. Fordi sammen kan vi forandre tankegangen til mange, og vi kan gjre en stor forskjell om vi er flere.


Bruker dette bildet for fortelle at folk m slutte vre redde og skjule seg selv, fordi ingen har retten til dmme dere. Ingen.

Har du opplevd f stygge kommentarer pga. mten du er/ eller gr kledd?

Les mer i arkivet Juni 2016 Februar 2016 Januar 2016
hits