La jentene bruke prinsessekjoler!

Kjenner at jeg blir sint av alle medieoppslagene om skoleball som blir avlyst. Unge mennesker, ikke bare jenter, gleder seg i flere år til denne festdagen skal komme. Skoleball er på en måte en markering for at man snart har gjennomført ungdomsskolen. At voksne skal bryte inn og si at det ikke er greit å holde et skoleball, fordi det skaper for mye press blant de unge, gir ikke helt mening. Jeg forstår at vi alle vil unngå at noen skal ha en dårlig opplevelse, føle seg presset til å bruke mest penger og at ingen skal føle seg utelatt fordi de ikke har råd til en stor flott kjole. Men må man virkelig avskaffe hele greia?

Jeg blir derimot glad når jeg leser om rektorer som legger forbud, fremfor å avlyse. Det er ikke alle som har råd til limousin og annen transport. Det er ikke alle som har råd til en kjole (og i noen tilfeller, to) som bare brukes en kveld. Selv brukte jeg rundt en tusenlapp på ballkjolen min i 2011, inkludert å sy den inn hos en sydame. Jeg fikset håret mitt hos frisøren. Disse kostnadene hjalp mamma meg med, mot at jeg hjalp henne med husarbeid og lignende arbeid. Jeg ble tilbudt en plass i limousin med venninnegjengen for en hundrelapp, men på det tidspunktet hadde jeg ikke det. Mamma hadde allerede brukt så mye penger på meg at jeg ikke ville spørre om mer. Jeg kunne jo bli kjørt ned gratis av foreldrene mine, så jeg så ikke problemet. Alt dette resulterte i at jeg fikk lov å være prinsesse for en kveld. Jeg hadde det kjempegøy, og det var veldig stas å kunne bruke den flotte kjolen, om så bare en gang i livet. Det er en kveld jeg alltid kommer til å huske. Det samme kommer til å gjelde for andre, uansett hvordan de kom seg dit og hva de hadde på seg.

Skoleball handler ikke bare om kjoler, sminke, hår og hvilket transportmiddel du bruker. Det handler også om samhold og fellesskap. Man får møte venner, skolekamerater og mange andre etter skoletid. Du får oppleve en ny side ved folk som du kanskje aldri har snakket med før. Man har det gøy sammen og nyter det den ene kvelden i livet. Nye og gamle vennskap blir pleiet. 

Kommentarer på facebook fra kvinner i 40-50 årene som "vi lærte å sy på barne-og ungdomsskolen, og jeg sydde min egen kjole. Det burde de gjøre også!" irriterer meg. De har et poeng, for all del. Det er et flott alternativ til de som vil skille seg litt ut. Men alle kan ikke sy. Vi lærte så vidt å sy en brødpose på barneskolen. Jeg lærte aldri å bruke en symaskin. Jeg hadde heller ikke noen i familien som kunne det. Når jeg i fjor sydde stoff på russeboksen min, tok det ikke lang tid før hele greia raknet opp. Noen av oss klarer bare ikke å sy. Slik er livet, alle kan ikke klare alt. Men å kjøpe en kjole på budsjett og bli kjørt av foreldre, det kan de fleste klare.

Det er ikke slik at man absolutt må bruke en formue, eller like mye som jeg gjorde, for å kunne være pen på den store kvelden. De fleste vet at skolen arrangerer skoleball for avgangselevene noen år i forveien. Mange kan klare å selge vafler, kaker eller holde et bruktsalg i forveien for å tjene inn litt penger til en kjole. Man trenger ikke å ha den dyreste kjolen. Å det tror jeg at er foreldrenes jobb å fortelle barna sine. Dersom jentene ikke skal betale selv, kan de få et budsjett. Min kjole kjole kostet rundt 500 kr før jeg sydde den inn, og det er en rimelig pris for en så flott kjole. De fleste festkjoler ligger rundt den prisen i dag. På nettet kan man dessuten finne ganske rimelige priser for fantastiske kjoler. Man trenger heller ikke å gå til frisøren for å ordne håret, i dag kan man jo lære alt på youtube! De fleste småjenter drømmer om å bli en prinsesse når de blir store. Det å kunne ta på seg en stor prinsessekjole, tiara, høye heler og late som man er en for én kveld - skader ingen.

Poenget mitt med dette innlegget er at jeg vil heller se rektorer legge ned forbud mot limousiner, helikoptre og for dyre kjoler - fremfor å avlyse skoleballene. Jeg forstår at flere rektorer er bekymret for skolemiljøet pga. utseendepress på slike juleball. Men det finnes bedre løsninger enn å avlyse dem. Det var press da jeg var på ball også, men langt i fra slik folk fremstiller det nå. Det er trist at det er et slik press, men sannheten er vell at det ikke bare finnes blant de unge. Problemet er ikke selve skoleballet, det er grunnleggende verdier og holdninger blandt ungdommene. 

Alle kan føle seg som en prinsesse på et lite budsjett. Det er ikke umulig. Det er ikke om å ha den dyreste og flotteste kjolen. Mange har en slektning de kan låne av og det er også mange pene kjoler som selges brukt. Jenter må tenke mer på seg selv enn andre når det kommer til juleball. Vil du føle deg pen, eller skal andre mene at du er pen? Det er jentene selv som skal føle seg pene. Fordi når alt kommer til alt - så er det ikke kjolen jentene tenker på om noen år. Det er opplevelsen. 

Hva er din mening om saken?

 

 

Som et slag i ansiktet- eksamen kommer snart

Vi vet alle hvor deilig det er med lange søndager i senga, kun med pysjamas på og med netflix på skjermen. Bare glemme alt rundt seg, og utrolig nok nyte det sure været som forhåpentligvis gir deg god nok grunn til å bli der resten av dagen. Det er egentlig grunnen til at søndager er min favoritt dag av uka. Ingen mas, ingen stress og bare god tid til å lade opp til neste uke. Noe som er viktig når man prøver å prestere så godt som man kan hver eneste dag ellers.

Vel, de dagene forlot meg for lenge siden. Jeg har nå pysjamas på hver eneste dag, fordi jeg sitter inne og pugger til eksamen som ikke er om så alt for lenge. Jeg orker rett og slett ikke å stelle meg, med mindre jeg skal utenfor bygget. Tiden har virkelig flydd forbi - og jeg trodde ikke eksamen skulle komme så raskt. Så den siste tiden har jeg vært hjemme ved skrivepulten min, med bøker og notater. Når jeg sier pugging, mener jeg å sitte ved pulten hele dagen - i pysjamas.

Jeg har valgt å fokusere på det aller kjedeligste og vanskeligste først. Ikke bare fordi det er det faget jeg skal ha eksamen i først, men fordi da kan jeg bare bli ferdig med det og glede meg til de fagene som interesserer meg. Dere som følger meg på Snapchat (piavinningland), har sikkert lagt merke til hvor kjedelig det er å sitte der hele dagen. Det er vanskelig å komme gjennom det første faget, fordi stoffet er tungt. Det er mange ord jeg ikke forstår, og faget er så ubetydelig i forhold til utdanningen min, at jeg ikke har noe interessefelt for det i det hele tatt.

Over snakker jeg om faget exphil, eller filosofi som jeg kaller det. Boka til det faget har 14 kapitler, delt ut over 370 sider. Til eksamen har jeg lov å ha med meg håndskrevne notater, noe som er et must for meg når jeg ikke forstår så mye av faget. Derfor har jeg bestemt meg for å skrive ned det "viktigste" på 1, maks 2 A4 ark. Det tar mye lenger tid enn å bare lese boka, men til eksamen vil det sikkert være gull verdt. Det kjekkeste ved puggingen må jeg innrømme at er å bruke forskjellige farger fremfor en kulepenn.

Jeg har aldri vært glad i å drikke kaffe, og liker generelt ikke varm drikke. Men, nå har endelig lyspæra lyst opp for meg også. For å komme meg gjennom all denne puggingen, har jeg blitt helt avhengig av å få i meg koffein. Jeg forstår endelig hvorfor "alle studenter må ha kaffe". Dagen har ikke nok timer til å komme seg gjennom pensum, og kroppen min har ikke nok energi til å lese gørrkjedelige bøker som aldri kommer til poenget. Jeg drikker iskaffe, fordi som jeg tidligere sa, liker jeg ikke varm drikke. Det er bokstavelig talt det eneste som holder meg våken gjennom timene med hodet i boka.

Før jeg begynte på universitetet hadde jeg aldri trodd jeg ville legge så mange timer i studiene. Jeg trodde det hele ville bli kjempelett, men slik ble det ikke med alle fagene. Ikke forstå meg feil - jeg har det kjempegøy på skolen og angrer ikke ett sekund på studieretningen min. Men, det vil alltid være noen fag som er vanskeligere enn andre. Jeg leste mange artikler om hvor mange gjennomsnittlige timer studenter brukte på å studere, og trodde det skulle bli lett. For å si det mildt - sitter jeg flere timer enn det jeg trodde det ville bli. Jeg fikk meg en skikkelig støkk når det endelig gikk opp for meg hvor mye jeg måtte gå gjennom. Det var som et slag i fjeset. 



Nå håper jeg på at jeg skal klare å lære meg å balansere tiden jeg bruker på skolen, på lik linje som jeg har lært meg å drikke fire kopper kaffe hver dag. Jeg må kunne klare å være sosial, spise mer en ett måltid daglig, få tid til bloggen og kanskje ta meg en tur ut også. For ikke å glemme - huske og slappe av også. Det jeg har lært av 3-4 måneder på universitetet, er at man bør begynne med pensum i begynnelsen av skoleåret, og ikke drøye det til "senere". Man lærer mye av å feile.

Har du noen utfordrede fag i år?

Where is home?

I det siste har jeg tenkt en god del på hva som egentlig kan kalles for hjemme nå. Helt ærlig, vet jeg det ikke selv lenger. Jeg har min egen flotte leilighet her i Sandnes, men samtidig har jeg enda soverommet og den gode senga mi i Haugesund. Hvilken av disse som er "hjemme" for meg nå, er bare forvirrende. Til de som enda bor i Haugesund sier jeg "ja, jeg kommer hjem i helga". Men samtidig sier jeg til de her i Stavanger-området at jeg snart er hjemme, når jeg kommer til leiligheten. Jeg bor jo ikke hos foreldrene mine lenger, og bor et flertalls kommuner unna de. Det hele er egentlig en veldig forvirrende situasjon, og jeg tviler på at jeg er helt alene med å sitte med denne følelsen.

Da jeg flyttet hadde jeg gledet meg i flere måneder. Kjøpt inn møbler, dekor, kjøkkenredskaper og andre nødvendigheter for å flytte inn. Jeg var klar for å gjøre noe nytt, selvstendig og spennende. Nå skal jeg fortsette å bo og studere i denne byen i 3 år til, med litt utflyttinger inn i mellom. Hvordan vil situasjonen min bli dersom jeg velger å ta praksisperioden min i Oslo? Da vil jeg bo der i 10-20 uker. Vil det være Haugesund eller Sandnes jeg kaller for hjemme da, eller kanskje Oslo? Likt som når jeg skal dra på utveksling i et halvt år, hvor vil hjemmet mitt være da? Hva når jeg skal flytte for å studere videre eller jobbe i en annen by? Jeg skal flytte så voldsomt mye på meg de neste årene, at det hele blir bare vanskelig å tenke på.

Selv nå er jeg usikker på hvilken postkasse jeg skal sende pakkene mine til. Frem til nå har jeg sendt de litt hit og dit, og egentlig ikke helt funnet ut av det. Selvfølgelig ville det enkleste vært å sendt dem til Sandnes, men jeg føler at det blir problematisk dersom jeg må hente dem på postkontoret. Jeg vet jo ikke hvor det er en gang. Dessuten er det jo en god grunn å reise til Haugesund for å hente alle godsakene som har havnet i postkassen.

Kanskje dette er en følelse jeg alltid kommer til å ha som student? Jeg kommer jo ikke til å kjøpe noe hjem som er mitt eget før jeg er ferdig med studenttilværelsen, om ikke veldig lenge etter det også. Muligens jeg aldri vil være sikker på hva som er "hjemme", før jeg har kjøpt noe selv. Og det kan jeg jo leve med. Det er jo ikke en vanskelig situasjon jeg er i nå, det er bare noe jeg har undret over de siste ukene.

Jeg har aldri slitt med hjemlengsel, og alltid vært likegyldig til stedet jeg har vært. Jeg er jo vandt til å flytte en del. Både til nye hus, nye land og mellom skilte foreldre. Reising har også vært en stor del av min hverdag i alle år. Man kan nesten si at jeg har blitt ekspert på å bo i en koffert og flytte på meg.

Jeg har egentlig alltid vist at jeg ikke ville bo i Haugesund når jeg en dag ble ferdig å studere. Jeg tror og håper at jeg ikke må bo der. Jeg føler at det er flere muligheter for meg andre steder, langt-langt borte. Jeg har vell vokst fra den byen, kan man vell si? Jeg er veldig glad i storbyer hvor man bare smelter inn med store folkemengder. Har mange muligheter. Et sted hvor det skjer mye, og det finnes noe for alle de forskjellige personlighetene. 


Har du kjent på denne følelsen før?

Feriehysteriet er i gang - ulykker på veien er i sikte

Høstferien startet for de fleste på fredag, men ikke for meg. Jeg får nok ikke ferie før juleferien, men valgte alikevell å reise hjem for å passe på lillebroren min mens mamma er bortreist. Man merker raskt at de fleste skal reise i fellesferiene. Veiene er fulle, folk kjører raskt og er stresset. Alle vil komme seg til hytta, flyplassen og andre feriesteder raskest mulig. Alle vil være først, og glemmer ut at egentlig tenker hele gjengen likt. Det er fort å glemme at man ikke er alene på hverken veien - eller i bilen. Trykke litt ekstra på gassen, skru opp musikken og dra hverdagsstresset med seg i kjøreturen. 

Jeg har ikke egen bil, og reiser derfor med buss når jeg skal hjem til Haugesund. På fredag tok jeg en tidligere buss, fordi jeg tenkte jeg ville slippe unna dette feriehysteriet.Det gjorde jeg da altså ikke. Tvert i mot - vi stoppet opp noen hundre meter fra en dødsulykke. Man leser hele tiden om folk som kjører av veien, kræsjer i biler, fjell og i autovernet når ferien begynner. På SSB kan man også se at de fleste dødsulykkene på veien skjer i fellesferiene. Jeg kunne se helikopteret, brannbilen og alle blålysene gjennom trærne. Rett rundt svingen, bare noen meter fra meg, hadde det nettopp vært en front mot front kollisjon. 

Vi sto stille på veien i over 2 timer. Mennesker begynte å gå ut av bilene sine for å undersøke hva som hadde skjedd. Da en brannmann gikk fra bil til bil og fortalte hvor lenge vi kom til å stå stille, kjørte de fleste bilene tilbake for å finne en annen vei til sitt mål. Veien sto fast i begge retninger, og jeg kan tenke meg at det var flere som ikke rakk det de skulle. Men, det er konsekvensen av at vi stresser så mye når ferien begynner.



Jeg merket også dette feriehysteriet i går, da jeg skulle kjøre en liten time for å ta med min lillebror til klatreparken i Nedstrand. Personlig er jeg veldig obs på å følge fartsgrensen, og ligger gjerne under den dersom veiforholdene er helt forferdelige. På veien jeg kjørte var det et stort fjell, med bråe svinger og med liten sikt i 80-sonen. Jeg vet at det ikke er en god kombinasjon, fordi man vet virkelig aldri hva man møter rundt neste sving eller over den neste bakken. Det kan være mennesker, dyr, en ulykke eller hva som helst. Derfor bremser jeg ned farten - fordi det ville vært egoistisk å gjøre noe annet. 

Det som irriterte meg grenseløst på denne bilturen, var at jeg hadde en annen bil bak meg. Nei, det er ikke et problem at han skulle til akkurat samme sted som meg. Men, det er respektløst å legge seg helt opp i min bil, til og med når jeg kjører 80 km/t. Jeg klarte å se at denne mannen også hadde barn i baksetet, og jeg ville trodd at han ville beskyttet dem. Men - nei. Hadde jeg måtte bråbremse, hadde jeg ikke hatt muligheten til det. Han hadde da kjørt rett inn i min bil. Jeg prøvde flere ganger å signalisere at han måtte gi litt mer avstand mellom bilene våre, men han må nok ha vært både blind, døv og dum. Dette er noe som irriterer meg grenseløst på veien. 

Dersom vi alle bare kunne slappet av, pustet ut og tok ferien med ro - tror jeg ikke det ville vært like mange ulykker på veien. Skal ikke ferier være avslappende, og et lite avbrekk fra vår allerede stressende hverdag? Det er utrolig viktig og alltid huske at man ikke er alene på veien. I din egen og i andre biler kan det sitte uskyldige barn, som ikke i det hele tatt kan kontrollere trafikken. De har ingenting de skulle sakt, fordi de fleste vet det ikke når du kjører for fort. Vi risikerer ikke bare våre egne liv, men også andres. 


Har du opplevd noe skummelt på veien?

En hjelpende hånd

Er det andre enn meg som bare ELSKER følelsen av å få mye gjort i løpet av en dag? Jeg har fått så mye unnagjort i dag, at jeg ikke kan huske sist jeg var så effektiv en gang. To-do listen min nå har bare blogging og en liten treningsøkt igjen, så er lista fullført. Nå blir det jo veldig kjedelig om jeg skal sitte å ramse opp alt jeg har gjort, men jeg kan bare si at jeg har laget nok videoer til at det blir 2 Youtube-videoer i uka, hele denne måneden! For dere som ikke har fulgt meg så lenge - jeg er ekspert på å drøye ting til den dagen det skal leveres/publiseres. Jeg kaller det bare latskap-genet.

Jeg ser på det med stolthet at jeg endelig har hatt en så pass produktiv dag. Det å være stolt av sitt eget arbeid, er nemlig veldig viktig for å lykkes. Det øyeblikket når du kjenner på stoltheten, er det øyeblikket du innser at all svetten, alle tårene og all latteren var verdt det hele. Noen ganger kan det faktisk virke helt umulig å komme i mål med alt, men selv det umulige kan bli unnagjort med litt stå-på vilje. Plutselig booster stoltheten opp selvtilliten, og man begynner å tro at det umulige er blitt mulig. Dører åpner seg, og man ser endelig flere lysveier enn mørke og ukjente korridorer.

Det er en god følelse å vite at man duger, at man gjør sitt arbeid godt nok. Men, det er dessverre ikke alle som alltid har det slik. Ikke alle klarer alltid å komme i mål med alt alene, og vi trenger alle en hjelpende hånd en gang i blandt. Det er helt vanlig å støte på noe som er vanskelig, hardt og helt uforståelig. Derfor er det viktig at vi har hverandre til å støtte opp om hverandre og hjelpe sidemannen ut av knuten. For eksempel i dag var jeg så opptatt med min liste, at jeg hadde helt glemt å spise. Da var det godt at Sander lagde middag for oss, slik at jeg heller kunne ta oppvasken for han senere når jeg var ferdig. Det var kanskje ikke det "hardeste" eksempelet, men det var et hinder i min dag som jeg trengte hjelp til.



Hva var du stolt over sist?

Rasistiske oppfordringer til vold mot muslimer på min blogg?

Må si at jeg er ganske fra meg i dette øyeblikket. Jeg har akkurat sendt inn ett tips til både PST og politiet, fordi jeg blir så skuffet og såret over hvordan mennesker ser på hverandre nå i dag. I kveld fikk jeg en ekstremt rasistisk kommentar på bloggen min, på et innlegg som ble delt for 4 år siden. Denne kommentaren var veldig negativt ladet og rettet mot muslimer. Eller, den var mer enn bare negativt ladet. Den kan bli sett på som en hatytring og oppfordring til vold, og det tar jeg veldig alvorlig.

Dette innlegget handler om klasseturen min med Hvite busser til Polen og Tyskland. Vi besøkte da konsentrasjonsleirene, hvor jeg tok en del bilder som ble delt på bloggen. Turen min der var tårevåt, og det var veldig tungt å få høre om alt som hadde skjedd der så nært. Du kan lese innlegget HER.

Jeg ble nærmest sjokkert når jeg leste kommentaren som kom på bloggen min, som var alt annet enn jeg forventet. Først forsto jeg ikke kommentaren helt, bare at det ikke var noe positivt budskap i den. Jeg måtte be min gode venninne om hjelp til tolking. Slik hun forsto det, var at det burde komme en ny konsentrasjonsleir for muslimer. Jeg skjelver når jeg sitter og skriver dette, fordi jeg ble så utrolig sint. For å toppe det hele, turte ikke pysa å være annet enn anonym. Les kommentaren selv under.


Det er feigt å skrive slikt på nettet. Det er en uakseptabel ytring. 

Jeg, som mange andre har fått med meg facebookgruppen "Norge er vårt". Jeg har flere bekjente som er medlem i den gruppen, kun for å lese hvor ekstreme meninger folk har. Det jeg har sett og lest i den gruppen, er ekstremt. Jeg vil våge å anta at personen som skrev kommentaren på min blogg, også er medlem i denne gruppen grunnet innholdet i kommentaren. I den gruppen møter personen kanskje støtte fra andre med samme syn på andre kulturer og levemåter, men på min blogg møtes ikke slike kommentarer med sympati. Jeg slutter ikke å bli sjokkert heller, ettersom jeg trodde det kun var et fåtall mennesker i Norge som enda hadde slike rasistiske ytringer. Jeg blir plutselig flau over å være norsk.

Vi lever i et så pass globalisert samfunn i dag, at dette ikke burde være en tanke blant noen av oss. Mange av oss reiser utrolig mye, og på internett møter vi andre kulturer daglig. Personlig elsker jeg å høre om andres religion, kultur og levemåte. Det er interessant, og ikke minst lærerikt. Det å ha aksept for at ikke alle er like, er utrolig viktig i en fungerende verden. Vi kan ikke la folk ta alle under en kam, noe noen uopplyste folk gjør når det gjelder religion og utlendinger. Ja, det finnes ekstreme grupper innen alle religioner. Selv innenfor kristendommen, som noen nordmenn setter svært høyt. Men, det betyr da ikke for eksempel at alle muslimer støtter ISIS? Da tar jeg meg rettigheten til å kalle deg Anonym, for en ekstremist. 

I paragraf 135a. i straffeloven står dette:

§ 135 a. Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn,
c) homofile legning, leveform eller orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne.

Vi nordmenn har det så godt, vi har nesten ingen bekymringer Det er greit at alle har sine egne meninger, men jeg syntes denne kommentaren var ekstrem. Selv ytringsfriheten har sin grense, den bryter du når du krenker andre mennesker. Hvordan kan noen ha lyst til å sende flere mennesker gjennom det samme som millioner av mennesker gikk gjennom for over 70 år siden? Det klarer jeg ikke å forstå. Vi har ikke glemt, og det er enda gjenlevende som forteller sine historier. Jeg har selv hørt på en som var i en konsentrasjonsleir, og jeg kan love at det var ikke noe jeg ville ønsket på mine verste fiender. 

Dersom du som skrev denne kommentaren leser dette innlegget, vil jeg bare fortelle deg at IP-adressen din og kommentaren er sendt inn til både politiet og PST. Jeg tillater ikke slike kommentarer på min blogg. Du bør skjemmes. 

Har du opplevd noe lignende? Tips politiet HER!

Hva skal jeg studere til neste år?

Jeg har i flere måneder levd i uvitenhet om hva jeg skal gjøre til neste år. Friår var utelukket. Det var bestemt at Stavanger var stedet jeg skulle til. Jeg hadde søkt på skoler. Journalistikk ved Universitetet i Stavanger var i starten førstevalget mitt, og markedsføringsledelse ved BI var min plan B. Men, når månedene gikk, ble jeg bare mer og mer usikker. Jeg ville gå på begge linjene, men visste at jeg bare kunne ta en om gangen. Et valg virket helt umulig. Jeg skrev lange lister med positive og negative ting ved begge valgene, uten at det førte meg videre. Ikke et lite steg en gang. Jeg prøvde også å få innvendinger og tanker fra andre, ettersom jeg selv var så ubesluttsom. Det førte meg ikke noe lenger det heller.

I dag fant jeg ut at jeg bare måtte velge en, og satse på at det blir det riktige valget. Dersom det ikke passer meg alikevell, så kan jeg jo bare bytte til noe annet til neste år! Valget mitt ble plutselig en god del enklere. Dersom jeg valgte BI, men droppet ut etter ett år, ville jeg hatt i underkant av 60 000 kr i studielån. Det hadde heller ikke vært sikkert at jeg kom inn på journalistikk på UIS igjen, ettersom karaktersnittet der kan hoppe opp. Dersom jeg valgte UIS, kunne jeg droppe ut uten studielån, og en nesten garantert plass på BI igjen. Valget var da lett. 

Til neste år vil dere derfor få se og oppleve meg som skal studere journalistikk til neste. Det var jo i bunn og grunn plan A for meg, og er noe jeg har hatt lyst til siden ungdomsskolen. Jeg har troen på at det ikke vil bli 3 vanskelige år, ettersom jeg har mye av teorien på plass allerede. Takket være medier og kommunikasjon på vgs, er jeg godt forberedt for studiene mine, og nå kjenner jeg at jeg gleder meg. Når jeg er ferdig ønsker jeg å ta enda en bachelorgrad og en mastergrad, gjerne samtidig! Men det får tiden bare vise meg, akkurat nå skal jeg bare ta en bachelorgrad i journalistikk.

Hvor skal du til høsten?

Påbygg dreper en del av deg

I forrige innlegg skrev jeg om hvordan jeg lå våken og funderte rundt hvilket valg jeg skal ta om skole de neste dagene. Men, jeg må jo ha kommet i denne situasjonen på et vis, når jeg har kommet inn på to skoler med høyere utdanning. Det er dette jeg skal ta opp i dette innlegget, nemlig hvordan året med påbygg har vært! Et påbyggsår er beryktet for å være hardt, tøft og ekstremt tungt teoretisk sett. For meg som hadde gått veldig praktisk rettet yrkesfag i to år, kan jeg love dere at overgangen var tøff! Hadde det ikke vært for at jeg lærer raskt, tror jeg ikke at jeg ville kommet inn på en eneste skole nå.

Jeg kan like så godt begynne helt fra starten, fra ungdomsskolen. Jeg har alltid visst at jeg skal på høyskole, studere, få meg en bachelor og ganske sannsynlig en master! Innen hvilket felt har jeg aldri vært helt sikker på, så jeg bestemte meg for å gå på medier og kommunikasjon på videregående. Jeg hadde to fantastiske år ved denne linja, før jeg sto fremfor påbygg. Jeg kunne få et litt "annerledes" påbyggsår ettersom jeg hadde gått på media, hvor jeg slapp valgfag og kunne ha mediefag dette året. Det ville også bety at jeg hadde 5 timer ekstra på skolebenken hver uke, i forhold til vanlig påbygg. "Good deal" tenkte jeg, fordi da slipper jeg jo å lære meg et helt nytt fag. 

Påbyggsåret mitt begynte, og jeg innså i starten at det holdt opp til røyktet sitt. Det var utrolig tøft i starten. Det var flere ganger jeg hadde lyst å droppe ut, hoppe av og bli en del av drop-out statistikken. Jeg fant ut at jeg måtte finne motivasjonsfaktorer som holdt meg på skolebenken, noe som kom til å bli dyrt for min del. Jeg bestilte meg london-tur, så frem til klassetur og russetiden. Jeg hadde mange nedtellinger, og det var disse som holdt meg igjen. Etter hvert, rundt juletidene, lettet det litt opp i skyene, jeg fant hvilke puggemetoder som fungerte for meg og de siste månedene så endelig lysere ut. 

Jeg har alltid hatt litt klisterhjerne, så det er lett for meg å huske ting. For meg fungerte det å notere febrilsk i alle timer, i alle fag, og lese lnoen ganger gjennom notatene før en prøve. Jeg klarte å komme meg fra 3 til 5 i matte, og på et magisk vis fikk jeg 5 i naturfag, uten å vite hva jeg leste om. Det ble fortalt at norsk og historie var de tøffeste fagene på påbygg. Historie var mitt sterkeste fag, og jeg har en sterk tro på at karakteren man får i norsk varierer veldig på hvilken lærer du har. Jeg kan enkelt si at det gikk bedre for meg på eksamen, både i bokmål og nynorsk, enn hva mine TO norsklærere ville gi meg. 

Under dette tøffe skoleåret med lange skoledager, tøffe teoretiske skoletimer lærerene stappet med teori de egentlig ikke hadde tid til å gjennomgå, lekser som jeg så vidt husket hva var - hadde jeg 2 jobber og russetiden. Jeg skrev så ofte jeg klarte for lokalavisen, jobbet etter skoletid på kjøpesenteret og feiret i helgene. Noen dager prøvde jeg å gå på trening, men man kan mildt si at det ble veldig undervurdert inni alle prioriteringene mine. Jeg hadde det veldig travelt, og var alltid helt utslitt når jeg endelig hadde en dag av. Jeg sov store deler av dagene, samtidig som jeg prøvde å holde bloggen gående, noe som ikke ble like vellykket som det andre. Til tider skulle man trodd at jeg hadde slitt ut både kroppen og hjernen totalt.

Etter mye frem og tilbake, ble det endelig eksamenstid for meg. Jeg ble trukket opp i bokmål og sidemål skriftlig, i tillegg til mediefag praktisk eksamen. Jeg har altså aldri blitt trukket til en muntlig eksamen! Disse eksamenene kom ganske raskt etter russetiden min, noe som gikk helt greit for min del. Jeg hadde ikke behov for å pugge til noen av eksamenene mine, fordi jeg hadde allerede all teori jeg trengte etter den crazy noteringen min i timene. (Note to self; Til neste år kjøper jeg iPad, så ødelegger jeg ikke ryggen på skoleveien med mac`en.) Eksamen gikk veldig bra, jeg kunne kanskje gjort det enda litt bedre, men når jeg ser på det store bildet nå, ser jeg at jeg virkelig gjorde alt jeg kunne. Jeg var så utmattet og demotivert mot slutten, at noe bedre tror jeg ikke hadde vært mulig.

Den første måneden har jeg brukt til å slappe av, masse. Jeg har vært så utslitt at sol er ikke noe jeg har sett på lenge. Jeg har ikke vært mye utendørs, og har egentlig bare ønsket å ligge inne alene, hele dagen og sove. Selv om det tross alt var ferie, klarte jeg ikke å utnytte det noe særlig. Jeg isolerte meg selv, rett og slett. Påbygg spiser en eventyrlig del av deg, dreper kreativiteten din, og tvinger deg inn i timer fylt med stress, angst og gråt. Jeg har ikke rørt kameraet mitt på noen måneder nå en gang, jeg som var så ivrig før, fordi påbygg la virkelig en demper på kreativiteten og fritiden min.

Jeg har nå hørt at høyskole ikke kan sammenlignes med videregående en gang. Jeg kan aldri i mine villeste tanker se for meg noe så vilt som påbygg igjen. Hadde jeg visst hva jeg gikk inn for da jeg søkte om påbygg, hadde jeg sikkert hoppet rett av og funnet en lærlingplass på flekken. Når jeg leser hva jeg nettopp har skrevet, virker et friår best for meg til neste år, but hell no. Jeg skal tilbake til skolebenken til høsten, fordi da studerer jeg det jeg selv vil, noe jeg er interessert i, noe som får frem gleden og kreativiteten i meg! Jeg må bare finne ut hvilken skole først, heheh.

Hva er det tøffeste du har gått gjennom?

Søvnløse og tankefulle netter

Heisann! Merker på hele sjelen at det er lenge siden jeg har logget inn her nå - og jeg blir så utrolig glad av å se at det enda er en del som besøker bloggen min hver eneste dag, selv om jeg ikke er så aktiv selv. Jeg går konstant rundt med en klump i magen fordi jeg ikke blogger, noe jeg elsker, men for hver dag det går blir det bare vanskeligere og vanskeligere å logge inn igjen. Livet mitt de siste månedene har vært et helt tivoli for seg selv in real life. Det har vært mye glede, sorg, stress og hele følelseshjulet på en gang. Jeg vet ikke hvor jeg kan begynne for å fortelle alt en gang - men nå sitter jeg her, klokken hav 4 på natten og skriver. En liten del av meg sitter å skriker fra innsiden fordi jeg skal være på jobb klokken 10.00 i morgen tidelig. Men, det er bare noe underlig og magisk ved nattestillheten, fordi det er da alle tankene og de kreative ideene mine kommer ut, som ressulterer i at jeg ligger søvnløs, med et snorkende monster av en kjæreste ved siden av meg. 

Dilemmaet for denne natten, er at jeg tenker alt for mye på fremtiden min. For ett par uker siden fikk jeg vite at jeg hadde kommet inn på Merkedsføringsledelse på BI i Stavanger, noe som gjorde meg kjempeglad og superklar for skolestart. Jeg ble med en gang sikker ,"Yepp, det er der jeg skal til høsten", I dag fikk jeg vite at i tillegg til dette, hadde jeg kommet inn på Journalistikk ved Universitetet i Stavanger, og tanken slo meg - det hadde vært så mye enklere om jeg bare hadde kommet inn på èn av skolene. Fordi jeg har så inderlig lyst å gå på begge linjene, ta alle fagene, både innenfor journalistikk og markedsføringsledelse. 

Jeg har laget uendelig med pro and con lister, for å finne ut hvor jeg helst vil gå, men jeg har ikke kommet noen vei. Jeg har leilighet og alt klart til innflytting i Stavanger, alt er lagt til rette for meg, utenom et valg. Et dumt valg, som jeg sikkert kommer til å angre på uansett hva jeg lander på. Jeg tok meg selv i å tenke at jeg kanskje burde gjord det værre på skolen, slik at jeg hadde fått et dårligt karaktersnitt og ikke kommet inn på begge linjene - og dermed ikke vært i denne situasjonen jeg er i nå - søvnløs.

Tanken på å ta to bachelorgrader samtidig har slått meg, og det hardt. Men jeg vet ikke om jeg hadde taklet det, ei heller hatt tid til det. Jeg har nettopp gått gjennom verdens tøffeste skoleår, påbygg. Jeg er så usikker på om jeg kunne klart 3 år med enda hardere arbeid. Tenk om eksamenene kræsjer, eller om timeplanen blir lagd slik at jeg må være på to steder samtidig? Hvordan kunne jeg liksom klare å ta TO bachelorgrader samtidig, når alt stritter i mot det? Om noen har erfaring med å ta to samtidig, blir jeg mer enn glad om du/dere kan dele hvordan det fungerer med meg. 

En ting er sikkert og visst - jeg skal gå på skole. Jeg vet bare ikke hvilken enda, og alt som må gjøres nå er å akseptere ett av tilbudene, og avslå det andre. Hvilket? nei det vet ikke jeg. Jeg kan se for meg selv i begge yrkene, men jeg kan også se de store forskjellene på jobbmuligheter, arbeidstider og lønn. Journalistikken ligger i hjertet mitt, men er en drøm jeg kan følge opp ved siden av en annen jobb også. Markedsføringsledelse virker utrolig spennende, og vil gi meg mange flere jobbmuligheter i tillegg til mulighet for å ta en mastergrad senere. Hvordan jeg skal gripe denne konflikten, har jeg ingen anelse om. Andre forteller meg at jeg bør ta den som lønner meg best, men er det ikke trivsel som er viktigst da? 


Jeg kunne ikke skru på lyset og knipse bilder av meg selv med selvutløseren nå, pga "the sleeping beaty" rett vesiden av meg, så jeg slenger med et bilde hvor jeg sitter i en lignende situasjon som nå.

Hva ville du gjort i min situasjon?

Hva skal det bli av meg?

Jeg har alltid likt å skrive. Skrive kort og skrive langt. Skrive tekster for meg selv, skrive på bloggen, og skrive artikler til avisa. På skrivedager på skolen elsker jeg å skrive artikler, og nærmest smågleder meg i håp om kjekke engasjerende oppgaver. Helt siden ungdomsskolen har planen vært å bli journalist. Jeg har lenge ønsket å kunne leve på å skrive, fordi det er en så utrolig god følelse å få ord ned på arket. Det å kunne skrive en kommentar i avisen og vite at folk kan relaterer seg til det jeg skriver, er en utrolig god følelse. Tilbakemeldinger får jeg i bøtter og spann, og for meg er konstruktiv kritikk på mine artikler kjempegøy å lese. Her om dagen var jeg på utdanningsmesse, og da gikk alle planene mine inn i en stor krøllet plan. Jeg vet virkelig ikke hva jeg vil lenger, og det gjør meg utrolig stresset. Jeg har lyst til å studere så utrolig mye, men har regnet ut at om jeg skal gjøre alt - vil jeg være minst 35 år når jeg er ferdig. Jeg vil jo ikke tilbringe nesten hele livet mitt på skolebenken heller, så hva gjør jeg da?

En ting jeg er sikker på at mange tenker; hva skal jeg gjøre med resten av livet mitt når jeg blir voksen? Jeg trodde en utdanningsmesse ville bli veldig godt, og bare styrke sikkerheten min på å bli journalist. Så feil kunne jeg altså ta. Nå vil jeg studere psykologi, sosiologi, sosialt arbeid, journalistikk, jus, markedsføring, statsvitenskap, ernæringsfysiologi, grafisk design - ja lista er utrolig lang. Alle emner virker utrolig spennende, og jeg ønsker virkelig å gjøre absolutt alt på en og samme tid. Det går nok ikke, og jeg må plukke ut det jeg aller mest har lyst på, og det er et stort dilemma. Vi har så utrolig mange gode skoler, med fantastiske utdanningsmuligheter her i Norge! Tanken på at det faktisk er gratis å studere ved de fleste av dem er litt surrealistisk, fordi det styrker bare mitt ønske om å virkelig studere alt. 

Tanken har slått meg, jeg blir alt for lett engasjert og interessert i saker. Om jeg syntes en artikkel er spennende, kan jeg sitte å lese alle kommentarene i et debattforum - og ikke bry meg om at det er over 500 kommentarer. Debatter om diverse temaer er så utrolig spennende å følge med på, som for eksempel debatten om unge jenter med dyre vesker. Jeg har lest så utrolig mange både gode og dårlige argumenter om dette temaet de siste dagene, og det hele er bare gripende. Jeg vet med meg selv at jeg hadde klart å studere hver eneste på listen min, nettopp fordi jeg blir så lett engasjert. Problemstillinger hadde selvfølgelig dukket opp, litt motgang, men er ikke det hele poenget med å studere? Jeg lærer jo mest om jeg møter litt motgang en gang i blant.

Jeg sitter nå i en "livskrise", som egentlig ikke er så stor krise. For om jeg angrer på valget mitt, kan jeg ikke bare begynne på noe annet året etter? Nei. Jeg kan virkelig ikke ha et år uten mening, et år hvor jeg bare venter på at livet mitt skal begynne. Et friår er for meg helt ut av bildet, jeg ønsker ikke å ta fri et år for å eks reise. Det kan jeg ta senere, når jeg har penger til å virkelig reise. Å sitte hjemme et helt år å bare vente virker som tortur, jeg er utålmodig og veldig glad i skole, eg gleder meg allerede hakk i hæl til å begynne på høyskole. Uis har lenge vært min prioritet, det er den skolen jeg vil gå på. De har mange ulike tilbud, er midt i en stor fin by, og dessuten ikke langt borte fra vaskemaskinen til mamma (som jeg sikkert får bruk for som fattig student). Uis har også studentavis som jeg for flere måneder bestemte meg for å komme med i, koste hva det koste vil. Uis har nok ikke alle utdanningsmulighetene jeg vil gå på, men det er på en måte bare positivt. På den måten er det med på å begrense mulighetene mine, og en hjelpefunksjon til å kutte ned lista mi.

Så hva blir det av meg her i livet? Jeg vil jo enda bli journalist, selv om lista bak dette er like lang som infinity. Jeg vil jo ha en sikker og stabil jobb, noe mange forteller at journalister ikke har. Hvorfor blir det da ikke lett for meg å bare velge en av utdanningene med sikker jobbmulighet da? Kanskje jeg tviholder på min journalistdrøm som har ligget i meg i så mange år. Jeg vil jo hjelpe mennesker, og nesten alle utdanningene på listen min handler om nettopp dette. Men, journalister hjelper også mennesker, gjør de ikke det? De er vaktbikkja som passer på hele samfunnet vårt, og ser til at rett er rett. Å være en del av dette blir bare en drømmesituasjon for meg. Å kunne både skrive og hjelpe mennesker på en og samme tid, hvor flott er ikke det?



Så ja, hva skal jeg gjøre nå? utdanningsmessen hadde så utrolig mye bra å by på, og jeg ble jo rett og slett helt pladask forelska i alle mulighetene mine. Jeg har godt nok snitt, gode tilpassningsmetoder, mye engasjemang og nærmest ingenting som stanser meg i å gjøre akuratt hva jeg selv ønsker. Alikevell klarer jeg ikke å bestemme meg helt for hva jeg ønsker. Det var en mann som sa at vi måtte velge med både hjertet og fornuften, men hvordan skal jeg klare det når hjertet mitt har lagret en plass for omtrent alle utdanningsrettningene som finnes? Jeg har et problem, et veldig stort problem.

Hva vil du bli når du bli "stor"?

Den fortapte generasjonen

På søndag satt Sander og jeg å så alle episodene tilgjengelig av VGTV sin nettsereie, Oljebarna. Vi satt begge og lo til vi nesten gråt, selvom den evige jakten etter noe litt dypere budskap skulle komme til lys var der hele tiden. Vi ble presentert for karakterer fra forskjellige steder av landet, hvor mange av dem var dummere enn den neste. Hele serien presenterte og fremstilte oss ungdommer, eller oljebarna som vi blir kalt, som noen bortsjemte, overfladiske, egoistiske drittunger som ikke vet forskjellen på rett og galt. For ikke å snakke om mangelen på verdier, vi fremstilles som om vi ikke vet hva ordet betyr en gang. Menneskene, fremstillingene og hele konseptet til VGTV ble nedverdigende, for meg vertfall, men muligens også for alle andre som ikke kan kjenne seg igjen i en eneste av karakterene vi frem til nå har blitt presentert for i serien.

Det tok meg altså lang tid å finne det viktige budskapet, og for meg føltes det ut som om de ønsker å vise hvilke utfordringer vi vokser opp med. Vi mennesker har en natur hvor problemer bare faller inn i livene våre. Vi skal alltid strebe etter noe bedre, noe mer perfekt og det som gjør oss lykkeligere. Realiteten er at vi ikke har de samme bekymringene som våre eldre generasjoner hadde, og da blir det slik at vi bekymrer oss over små idiotiske ting som egentlig ikke betyr noe for andre enn oss selv. I slutten av hver episode får vi vite noe mer dypere om personen, enn hvordan han/hun ble presentert først. Det som irriterte meg var nok hvordan de valgte å fremstille personene i store deler av episodene, og at vi ikke fikk ett eneste vettigt ord fra dem før slutten. I starten var det lett å konkludere med at en stor del av deltagerne de hadde valgt ut var mennesker uten noe mellom øyrene, men nå tror jeg mer på at journalistene som lagde serien måtte grave veldig dypt for å få ut noen smarte ord. Fordi noen av deltagerne var virkelig ikke de skarpeste knivene i skuffa.

Jeg har rett og slett fått et elsk-hat forhold til hele serien. For underholde, det kan de. Mennesker fremstilt på den måten er virkelig ikke hverdagskost for meg. Jeg likte veldig godt episodene hvor de tok opp NAV og innvandring, fordi da kunne vi se noen mer jordnære personligheter. Da fikk vi møte på noen som var takknemmlig for alle ressursene vi har her i landet. I så og si alle andre episodene ble ingen takknemmelighet vist, og vi oljebarna ser ut til at vi tar det som en selfølge å ha en del penger for eksempel, og kan derfor "vaske gulvet med champagne for å vise at man har penger", som ble nevnt av en deltager. Det er virkelig feil at alle tar det for gitt at vi har ressursene vi får, og hele opplegget blir latterlig når flesteparten i serien ser ut til å ikke ha føttene plantet på samme jordklode som oss "normale oljebarn". Men, vi ser de store kontrastene mellom de som tar det for gitt, og de som ikke gjør det. Det er en veldig viktig og interresant kontrast å legge merke til.

Programmet er selvsakt satt på spissen, og er muligens ment for å skape reaksjoner, debatt og hysteri. Med satt på spissen, så er det ikke alle som ønsker seg botox, tattovering, silikon, drikke alkohol hver helg eller ha Vi Menn piken 2013 på cv`en sin. Den personen jeg personlig likte best var bloggeren Halvor, som egentlig latterliggjorde alt og hele opplegget. Men, jeg spør meg selv alikevell "hvorfor har ikke serien tatt med noen flere jordnære personligheter, noen som gjerne er opptatt av skole og utdanning?". Det høres kanskje ikke ut som noe som kunne fått flere hundretusen visninger, og det er vel gjerne derfor de ikke har et storyboard til akuratt dette?

VGTV er som alle andre medier ute etter leserklikk og videovisninger. De ønsker å provosere, men samtidig informere med denne serien, og det er veldig bra å provosere folk. Det bringer frem tanker og meninger man egentlig ikke visste man hadde, og selve provoseringen kan sette lys på ting som vi ikke var klar over at var så viktige. Fordi mellom alt det negative, tar serien tross alt opp temaer som egentlig er veldig viktig. Blogg, kropp, amisjoner, nav, penger, selvbilde og det perfekte liv er i et stort fokus for tiden, og spessielt når vi snakker om ungdommer. VGTV trenger lesere for å overleve, fordi mediebransjen er i hard vind.. Det å tjene på dumme ungdommer som virkelig ikke vet bedre, var et godt knep for dem. De klarer å underholde, og sammtidig provosere akuratt nok til at de kan skrive enda flere saker om temaet. Da kommer det jo trossalt enda flere leserklikk, fordi folk vil jo vite hva som skjer med disse ungdommene uten noe mellom ørene, temaene de skriver om er høyaktuelle. 

Selv er jeg med i "eliten", om vi kan kalle det for det. Jeg er med i eliten, som takket være oljeøkonomien, har råd til å kjøpe meg dyre materielle ting. Vi ungdommer har hvert vårt stykke av den kaka, i forskjellig grad. Nå kunne jeg begynt å snakke om meningene mine og erfaringene mine rundt dette med penger og fritid, men jeg tror at det kan bli til en annen annledning. Det er en selvfølge at god økonomi har en påvirkning for de kommende generasjonene, og generasjonen som er unge i dag har fått mange kallenavn. Oljebarna, cupcake-generasjonen, generasjon Z, generasjon skjermtroll, facebook generasjonen og den fortapte generasjonen. Noen hevder at dagens unge er et produkt av sin samtid og preget av sine foreldre, noe alle generasjoner egentlig er. Vi lever et helt annet liv nå enn hva vi kunne gjort 40 år tilbake i tid. Vi har vært med på det store teknologiske hoppet de siste årene, og selvfølgelig er dette en stor påvirkningsfaktor. Vi er veldig heldige som kan leve et liv som livsnytere i verdens beste land å bo i, men vi er ikke alltid like flinke til å tenke over om hele smørja vi bryr oss om er så viktig som vi skal ha det til.

Hva er din mening om oljebarna?

Experiences trough the past year


Januar var ikke en av de mest produktive månedene i året mitt. Jeg gikk en hel del tur i skogen og fotograferte mye. Jeg satt nye inne og photoshoppet bilder, og øvde en god del på de fotografiske kunnskapene mine. Dette var rett og slett grunnen fordi jeg var syk ganske ofte, og forkjølelsene kom som en perle på en snor. Ikke en spessiellt minnerik måned, om man ser bort fra alle fotografiene jeg tok. 


Februar var en måned når mye spennende skjedde! Jeg var jo daglig leder i ungdomsbedriften min dette året, og vi hadde ekstremt mange photoshoots denne måneden! Jeg var helt utslitt, og jeg tror alle var ganske lei av alt arbeidet vi la i bedriften. Jeg fikk meg også jobb i ungdomsredaksjonen til Haugesunds Avis, noe som var veldig stas ettersom jeg elsker å skrive, og spessielt artikkler! På valentines day lagde jeg og sander middag sammen, og gikk på kino. Jeg reiste med familien og Sander på hyttetur til Mandal for å tilbringe vinterferien der, og kom hjem dagen før jeg fylte 18 år. På bursdagen min husker jeg at jeg sto opp tidlig og møtte vennene mine i byen, hvor jeg først gikk til banken for å ordne nytt bankkort (og fikk mastercard..), før jeg gikk på polet for å handle alkohol for aller første gang. På kvelden feiret jeg dagen med alle de nærmeste, og hadde en helt fantastisk 18 års dag! Og for dere som lurer, jeg er utrolig flink til å kun bruke mastercardet når jeg er ute og reiser + at jeg vet at jeg har råd til å betale alt igjen. 


Mars var enda en god måned. Jeg tok endelig til vet, og startet med pugginga til Teorien slik at jeg kunne få lappen raskest mulig. Jeg besto på første forsøk, og litt smågal som jeg er kjøpte jeg meg et nytt kameraobjektiv og Rayban solbriller i premie til meg selv for seieren. Denne måneden reiste jeg også ned til familien i Egersund, og fotograferte en hel del. Den byen er så rolig, og jeg kan fotografere uten at mennesker skal komme i veien, utrolig herlig med andre ord. Der fikk jeg oogså prøvd å lage jordbær dyppet i sjokolade, de så veldig pene ut, men falt ikke helt i smak hos meg. Jeg hadde også et stort fotoprosjekt på skolen som tok en stor del av tida mi, noe jeg elsket!


April må være måneden med flest høydepunkter dette året, og definitivt den mest spennende og travle måneden jeg noen gang har hatt! Jeg begynte måneden med å bestå førerprøven, og kunne endelig skrive LAPPEN! på facebook. Husker at jeg var helt svett og kjempenervøs under oppkjøringa, og er ganske sikker på at det stinket svette av meg da jeg kom på skolen etterpå. Noen dager senere reise jeg på shoppingtur til Bremen med mamma og lillebror. Bremen var en helt nydelig by, og jeg er helt sikker på at jeg skal tilbake dit! En uke etter jeg kom hjem, dro klassen og meg på klassetur til London! Noe som var en av de mest spennende turene jeg noen gang har vært på, wow for en stemning vi hadde. Mens jeg var i London, hadde jeg og Sander 2 års jubileum + han hadde bursdag dagen etter, og dette ble feiret over facetime på hotellrommet, hehe.


Mai var på ingen måte en roligere måned for meg, fordi nå skulle snart alle karakterene settes! Jeg hadde en god del fravær på bloggen, fordi jeg prioriterte skolen. Jeg jobbet hardt, og fikk en god del 6´ere som kommer på vitnemålet mitt nå til sommeren. Det er jeg utrolig stolt av! Jeg fant også frem alle sommerklærne mine, og varmet opp til sommeren. For å distrahere meg bort fra skolarbeidet, måtte jeg lage meg en bucketlist som skulle gjennomføres før sommeren var over... noe jeg helt glemte ut. Men, det fikk blikket mitt bort fra skole og over til mer sosialt arbeid i en periode. 


Juni ble en mer avslappende måned, hvor jeg endelig kunne slippe løs håret og ta meg tid til de små og viktige tingene! Jeg gikk uendelig mange turer i skogen for å ta bilder, tok meg tid til å (endelig) farge håret, og øvde mer på mine matferdigheter! Man kan ikke akuratt si at jeg er den beste kokken som finnes på kjøkkenet, men i juni tok jeg meg tid til å ta et steg opp og lage noen gode måltider.
I juli kjente jeg at det ble litt for mye avslapping på starten av måneden, og måtte bruke mine kreative ferdigheter for å bruke energien min på noe. Jeg lagde derfor mange blomsterbøyler, fotorammer og annet. Jeg reiste også til Frankrike for å delta i bryllupet til tanta og onkelen min, noe som var veldig pent og kulturelt! Jeg fikk også besøkt Disney world i Paris, og kunne med sikkerhet si at den i Orlando var tusen ganger bedre. Jeg fikk også kjøpt meg en ny veske, som jeg enda elsker utrolig mye. Da jeg kom hjem ble jeg med Sander på tur til landstedet deres, hvor mobilen min ble ødelagt. Jeg hadde en usikker fremtid i sikte uten mobilen, men opplevde at jeg bare ble enda mer sosial uten. 
I August var jeg nok en gang på reisefot, og denne gangen var det Kreta som var stoppet! Vi bodde på et all-inclusive hotel, og ble der store deler av turen. Det var deiligt med en hel uke med bading og soling, slik at jeg fikk litt brunfarge på huden rett før skolestart. Skolestart gikk helt fantastisk, og vi fikk noen nye supre folk i klassen, som i dag er blitt veldig gode venner av meg. 
September ble endelig en avslappende måned, uten serlige gjøremål. Jeg fikk tid til å gå på cafe og pleie både gamle og nye vennskap. Denne måneden forsket jeg også en god del med forskjellige hårfrisyrer, og ble helt avhengig av å flette eller dulle med håret mitt hver dag. Det var også denne måneden jeg ble forelsket i hatt, og har brukt hatt veldig ofte helt siden. Tideligere har jeg ikke turt å gå med hatt, fordi det ikke er mange i min lille by som gjør det, men jeg dro meg selv ut og bare gjorde det! Nå er det helt komfortabelt å gå med hatt, selv om jeg får noen blikk, hehe. 


I oktober var jeg nok en gang på reisefot igjen, og denne gangen ble det også med Victoria. Vi reiste til London på jentetur, hvor vi fikk handlet store mengder med klær og utvekslet en god del jentesnakk. Det var også en utrolig god tur, og min aller første tur alene til utlandet uten foreldre. Høsten kom også, som ressulterte til at jeg også denne måneden gikk en god del tur for å ta bilder. Hatt var fortsatt min store forelskelse, og ble selvfølgelig med de dagene jeg fikk tid til å dra på cafe med venninner. Vi hadde også et utrykkshistorieprosjekt på skolen, hvor jeg tegnet flere tegninger lignende det dere kan se over. 
I November roet alt seg ned igjen, sett bort ifra at jeg klarte å knuse macbooken min. Da ble alle pengene mine spart opp igjen, og jeg kunne bare sitte å mimre tilbake til russefestene og russeknutene vi hadde forrige måned. Jeg fikk mye tid til meg selv, og satte av mye tid på å bare slappe av, la tiden gå og planlegge antrekk til bloggen. En veldig rolig måned, med veldig lite penger med andre ord. 
Kjære desember, du gikk alt for raskt. Måneden startet med julegave-hysteri, og storhandel av gaver til både meg selv og andre. Jeg fikk meg enda en jobb, hvor jeg nå i tillegg til å jobbe i Haugesunds Avis nå også jobber på Oasen storsenter. Jeg jobbet mye før jul, men rakk alikevell å handle inn de siste gavene og få ferdig foto-prosjektet på skolen. I desember fikk jeg ogå pakkekalender av mamma, noe som har vært en tradisjon siden jeg var liten. Hele måneden ble avrundet med julaften, og nyttåsaften i går. Nå er jeg veldig klar for nye opplevelser i 2015!

Hva gjorde du i 2014?

Kort sakt; Vi jenter er dritt

Jeg satt på skolebiblioteket her om dagen, og hørte tilfeldigvis en samtale noen jenter haddet, kanskje litt for høyt. Det gikk da virkelig opp for meg, hvor frekke vi jenter egentlig er mot hverandre. Disse jentene snakket om en fest de hadde vært på i helga, hvor det hadde komt ei jente som "så dritstygg ut". Er det rart vi jenter føler oss presset til å se bra ut hele tiden?

Jeg har måtte inforstått meg med at på skolen min er utseendet viktig. Du skal kle deg pent, du skal sminke deg, og du skal for all del ikke gå i joggebukse og hettegenser. Jeg føler meg litt priviligert når jeg går i mediaklassen, som aldri beveger seg ut av grotta (klasserommet). Jeg slipper litt av dette presset. Vardafjell vidergående skole var en gang skolen for de som skulle jobbe med økonomi, de kledde seg slik vi i dag kaller snobbete, og tradisjonen for å kle seg pent er der enda.

Jeg kan forstå at for noen jenter er det viktig å snakke nedlatende om andre, for å føle seg bedre selv. Det er mange som har så lav selvtillit at de må trykke andre sin lavere enn sin egen. Det er ikke greit, men jeg ser hvorfor noen kan ha behov for å gjøre det, selv om det er galt. Mange vil nok bruke unskyldningen "det er bare slik vi jenter er", men det gjør det ikke mer greit. Det burde ikke være slik vi jenter er. Ingen vil vel bli stemplet for å være en drittsnakker, bare fordi du er jente.

Hvorfor støtter vi ikke heller på hverandre, og heier hverandre opp? Trangen for å kalle ei annen jente stygg burde ikke være der. Om så denne jenta ikke så ut som en en supermodell, so what? Gir det oss andre jenter retten til å rakke ned på henne? nei, aldeles ikke. Tvert i mot. Vi burde heller støtte hverandre, glede hverandre og komplimere hverandre, uansett hvor falskt det blir. Da prøver du vertfall å glede noen andre, fremfor å trekke de ned.

Fordi det er det vi helst vill, sant? Vi liker å ha glade mennesker rundt oss, og hva er bedre enn å sørge for andres glede da? Det er så utrolig lett å glede andre mennesker, og du bruker dessuten mye mindre energi på å glede noen enn å snakke dritt om dem.

Tenk hvor vondt det er å gå på skolen hver eneste dag, se de samme menneskene hver eneste dag, og vite at de samme folkene snakker nedlatende om deg hver eneste dag. Det høres ut som en utrolig vond følelse. Jeg tror de fleste av oss har opplevd det å grue seg til noe, fordi noen andre bevisst har gjort deg noe vondt. Ingen burde bli satt i den situasjonen, hvor man har en vond følelse og gruer seg til å være i et fellesskap. 


Jeg vet virkelig ikke hva mer jeg kan si, fordi det er et så utrolig stort tema, med utrolig mange forskjellige sider. Jeg vet at jenter er som jenter er, og at det alltid vil være dem som trykker andre ned. La oss bare få en ting klart; vi jenter snakker unødvendig mye dritt om hverandre. Vi er nedlatende, diskriminerende og utrolig frekke. Alt for å få det ene sekundet hvor man føler seg bedre enn den andre. Alt dette for ingenting. Hvorfor gjør vi det, når ingenting godt kommer ut av det uansett? Det forstår ikke jeg.

Jeg setter pris på dine tanker om temaet, om du ønsker å dele dem :)

Russeservice missbruker russen

I år er det 96´er kullet som står for tur. I år er det vi som skal feire vårt siste år på videregående skole som russ. Sammen skal vi sørge for at dette blir en tid vi ikke glemmer, fordi dette har de fleste av oss gledet oss til. Noen har spart opp masse penger for å finansiere russetiden sin, andre tar det litt som det kommer. Uansett om du er den som har spart penger eller ikke, er det uansett kjipt når de som har monopol på russeklær ikke hjelper deg dersom du har spørsmål om det dyre utvalget sitt.

Det er ikke uvisst at det å være russ koster. Klær, buss eller bil for de som ønsker det, russepasset for å kunne være med på russekroene og alle andre utgifter som følger med det å være russ. På Russeservice sine hjemmesider er de så hjertelige og gir rabatt på varierte grunnpakker. Du får til og med 300 kr ekstra avslag, så lenge du kjøper en av de største og dyreste pakkene.

Men spørsmål du eventuelt har til dem? det skal de ikke svare på. Det var mange av mine medruss som hadde spørsmål angående bestillinger på hjemmesidene til Russeservice, så vi skrev en liste. Vi ringte til Russeservice, i håp om å bli litt klokere før vi brukte tusenvis på hjemmesidene deres.

Da noen endelig svarte i andre enden av telefonrøret, etter 20 minutter, kunne jeg endelig stille våre spørsmål. Spørsmålene våre gikk ut på betaling, rabatt og annet som hvem som helst kan lure på. Vi hadde også hørt historier fra fjorårets russ, og spurte om bekreftelse på dette. Vi hadde snakket med ei jente som var russ i fjor som ikke betalte før 1.september, når grunnpakkene var i salg. Hun måtte derfor betale full pris for alt. På Russeservice sine sider står det at vi bare må betale innen 1.januar. Vi lurte på om dette kom til å skje med oss også.

Det var nå jeg merket at personen i andre enden av røret ikke var så imøtekommende som vi skulle ønske. Det var aldeles ikke en hyggelig person jeg møtte på. Jeg ble kalt for en løyner, og personen jeg snakket til ble tydelig ganske sint. Fordi dette kunne ikke være sant, og jeg hadde ingen bevis for det heller. Det hele endte med at Russeservice ikke ville snakke om flere av våre spørsmål, med mindre vi sendte en mail til dem. Da måtte vi også sende inn bilder som bevis, eksempelvis skjermbilder av det som var problematisk på deres hjemmesider. Deretter la personen på røret.

Russeservice er et utrolig misledende navn, ettersom det ikke var noen service å tilby fra Russeservice sin side på dette tidspunkt. Lite informasjon er det å finne på hjemmesidene til Russeservice, utover det mest grunnleggende. Vi har ingen andre sikre leverandører vi kan bestille russeklær og annet tilbehør fra, så dette føltes som et påtvunget kjøp. 

Til russens store glede, fikk vi plutselig store rabatter på våre bestillinger, uten å helt vite hvordan eller hvorfor. Dagen etterpå, var de borte igjen. Ingen av oss forsto hva som var galt, og flere reagerte på at prisen hadde steget og var høyere enn da vi bestilte fra begynnelsen av. Vi ringte inn til Russeservice igjen, litt skjelvne etter sist samtale, heldigvis var det en mye mer behjelpelig person vi fikk snakke med denne gang. Vi ble fortalt at det var en feil i systemet, som gjorde at alle plutselig hadde fått rabatt, men det var ordnet opp i nå og fjernet. Uheldigvis for russen. Men prisen var fremdeles høyere enn da vi først bestilte.

Nå igjen, noen måneder senere, har totalsummen steget igjen. Vi har ikke endret på handlekurven i det hele tatt, og vi har ingen anelse på hvorfor dette skjer. Noen som allerede har betalt, ser at de nå plutselig har fått mer å betale igjen. Ikke tørr vi å ringe, fordi vi kan aldri vite om det er ein alright person i andre enden.

Her på bildet ser du hvordan prisen har økt. Første SC er da vi plutselig fikk rabatt, bilde 2 er dagen etter. Det siste og tredje bildet viser at delsummen min har økt, uten at jeg har lagt til flere varer..

 Selvfølgelig er det mange som ønsker å være russ det siste skoleåret. Vi som opplevde disse problemene med Russeservice, trosser det og vi fortsetter og håper at vi i det minste får det vi har bestilt. Ikke har vi fått kvittering eller bekreftelsesmelding på bestillingen vår. Som om ikke dette er nok, var kjøpsbetingelsene vi måtte godta for å kjøpe, ikke å finne noe sted på hjemmesidene deres. Men, slik er da bare Russeservice sin ?service? tydeligvis.

Nå får jeg og mine medruss bare fortsette å se fremover til det kjekke kommer. Så snart vi får pakkene våre fra Russeservice, trenger vi aldri å ha noe med monopolet deres å gjøre igjen. Fra der vi er nå, kan alt bare gå oppover, forhåpentligvis.

Har du noen lignende opplevelser?

Dyrene har ikke en stemme, men det har du.

Hvorfor vil folk egentlig ha pels på klærne sine? Dette har jeg aldri forstått meg på, og tror aldri jeg kommer til å forstå det heller. Mange sier det er fordi pelsen på jakken er litt "penere" og ikke klumper seg like lett som fuskepelsen, men sannheten er jo at man kan finne en like pen fuskepels i god kvalitet som ikke klumper seg. Jeg forstår bare ikke hvorfor dyr skal lide for at vi skal se bra ut. 

Er det kanskje "kult" å gå med pels, får du status av det? Det syntes ikke jeg. Jeg føler forakt og blir nesten litt småkvalm når jeg ser folk på gaten med pels på jakken sin. Jeg har bare så utrolig mye mot pelsindustrien, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få satt ord på det uten å krenke noen andre sine meninger. Jeg har alltid vært en dyrevenn, og alltid elsket alle dyr. Jeg har husdyr av det normale som katt, hund, fisk og det litt mindre normalt som skilpadde. Muligens noen av meningene mine stammer fra at jeg har oppvokst med dyr rundt meg hele tiden, og det er jeg glad for.

Dyrene har ikke en stemme slik vi har. De kan ikke si nei, eller fortelle oss når de lider. De kan ikke kjempe mot de grusome handlingene de går gjennom. Om de hadde hatt en stemme, er det ikke sikkert vi ville hørt på dem uansett. Jeg syntes det er viktig å snakke om dette emnet, å vise moteindustrien at vi vil ha mer fuskepels og fakeskinn. Jeg blir så utrolig stolt hver gang jeg ser at designermerker gjor gode ting for dyr, og spessielt når de tar avstand fra industrien hvor dyr blir torturert for mote. 



Jeg så denne videoen fra Peta for en stund siden, og syntes den var en god måte å illustrere hva dyrene går gjennom for at vi skal se bra ut. Den er gjerne litt grotesk, men tanken bak og budskapet med videoen er god. Jeg tror folk trenger å sette seg inn i en situasjon og få litt forståelse for hva moteindustrien faktisk driver med. Et lite søk på internett kan gi deg økt forståelse, men det er selvfølgelig viktig å være kildekritisk samtidig. Ikke alt som står om moteindustrien er sant, og det gjelder generelt alle andre emner man søker om på nettet.

Jeg har til og med vurdert å bli vegeterianer. Etter å ha sett alle de grusome videoene fra matindustrien, har jeg hatt et ønske om å bli vegeterianer. Det er helt grusomt å se på disse videoene, hvor dyr blir torturert levende. Jeg vil ikke legge disse videoene ut på bloggen, men om du fikk lyst å se på dem kan du finne dem på Peta sine hjemmesider (link). Jeg stiller meg ofte spørsmål som, hva om dette var hunden min? Jeg ville aldri latt hunden min gått gjennom noe slik, og da tenker jeg spessielt at det i Kina er vanlig å spise hund. Alle liv har like høy verdi. For min del tror jeg ikke at det hadde fungert for meg å bli vegeterianer, spessielt da jeg enda bor hjemme hos foreldrene mine. 

Jeg kan inrømme, at da jeg var 12 år var jeg så forelsket i SVEA jakkene. Jeg hadde null peiling på fake og ekte pels, og hadde bare lyst på jakken fordi den var pen og "kul" fordi den hadde en merkelapp på seg. I de senere år har jeg takket meg selv fordi jeg aldri kjøpte den. For det første er det feil å være 12 år med en jakke til flere tusen (spessielt når jeg ikke bor i nord-norge), og for det andre er jeg utrolig glad for at jeg ikke kjøpte ei jakke med pels. Lenge leve fuskepelsen de har på Bikbok, Cubus og andre kjedebutikker. 

Guilty as charged. Jeg skal sitte å skrive til dere og late som om jeg er helt perfekt, og aldri har kjøpt noe som har gått gjennom de grusome handlingene i denne industrien. Jeg vet at jeg har et par Micheal Kors vesker, og en og annen lommebok i skinn. Jeg missliker dette ved meg selv, men det er bare noe med designer vesker som drar meg mot dem. De har så god kvalitet, og jeg skulle virkelig ønske jeg fant en skikkelig pen veske med kvaliteten på plass, men som ikke bestod av skinn. Så om du har noen tips om gode vesker uten skinn, blir jeg mer enn takknemlig om du tipser om dette i kommentarfeltet. Jeg er skyldig og veldig svak på dette området med vesker, men setter streken for meg selv her. 

Jeg er åpen for andres meninger og synspunkt rundt emnet, så lenge kommentarene er kritiske og ikke krenkende for noen på noe vis.

Hva er din mening om pelsjakker?

 

 

Kjære alle som sliter på skolen

Ja, kjære deg. Du er ikke alene. De fleste av oss sliter i minst ett fag på skolen, om ikke flere. Det er helt vanlig, fordi vi kan ikke alle være best i alt. Ingen er perfekte. For eksempel meg, jeg syntes at nynorsk til tider kan være det verste som finnes på hele jorda, fordi jeg får det ikke til. Nynorsk grammatikk er helt gresk for meg, og naturfag kan virke som en eneste stor krøll til tider. Vi alle sliter med noe, men noen sliter med flere fag enn hva andre gjør på skolen. Videre om meg, så har jeg altså gått gjennom skolen med både opp og nedturer. Jeg går nå mitt siste år på videregående skole, og jeg har alltid holdt på de høye karakterene mine. Jeg er en av de få heldige som ikke trenger å øve kjempemasse før en prøve i alle fag, og det er jeg veldig glad for. Moren min er også lærer, som har vært til stor hjelp, vertfall da jeg var mindre.

Men, nå har jeg laget dårlige vaner for meg selv. Helt siden slutten på ungdomsskolen har jeg vært utrolig lat, og jeg orker ikke å øve noe særlig før en prøve. Jeg gjør alt i siste liten, og sitter sent oppe på natten for å komme meg gjennom pensum før en prøve. Jeg er sikker på at det er flere som meg som sitter og leser dette, og kjenner på den samme dårlige samvittigheten ovenfor seg selv. Sant nok, så er jeg mest kretaiv ved leggetid, og har av den grunn måtte kjøpe meg ei bok hvor jeg kan skrive ned alle de kreative ideene som kommer i hodet på meg. Dette innlegget som du leser nå, ble planlagt en natt for noen dager siden.

Tilbake til saken, så er det når mine uvaner kommer inn, at flaksen min også følger med. Hukommelsen min er veldig god. Men selv om jeg husker godt, er det blitt en uvane å slurve med skolearbeid. En uvane jeg gjerne skulle fått bort, og en uvane ingen bør ha hengende over seg. Det er bra å ha motivasjon nok til å øve godt før en prøve eller en annen evaluering, fordi der er ganske kult å være god på skolen. Jeg ser opp til dem som får høyere karakter enn meg, og ønsker mer enn gjerne å lære av dem. Jeg vil være flink på skolen, å det burde alle ha lyst til å være.
Det er gjerne mange som tror at man enten har gode sosiale evner, ellers er man flink på skolen. Jeg tror på at vi kan alle bli gode på begge. Det trenger ikke å være slik at man må velge mellom venner og skole, fordi dere går jo egentlig gjennom det samme hele gjengen. For min del blir jeg utrolig kry og stolt hver gang jeg får toppkarakterer, og det er et skikkelig nederlag om jeg får en karakter under 5. Men det er dette nivået jeg ligger på. Vi ligger alle på hvert vårt karakternivå, og det er ingen grunn til å nekte for det. Jeg er jenta som får 5 og 6, du er kanskje personen som ligger på 4 og 5, eller 2 og 3 for den saks skyld. Dette er vanskelig å få frem uten å såre noen, og uten å virke som en overfladisk idiot. Men, vi ligger alle på et karakternivå, og vi streber alltid etter å komme et hakk høyere. Uansett hvilket karakternivå man er på, blir man like glad som de på andre karakternivåer, om man klarer å overgå vår vanlige karakter. For meg, kan det være en av de beste følelsene på skolen, sett bort i fra når man får en mye høyere karakter enn forventet. 

Vi forventer alle noe av oss selv. Vi blir glade om vi mestrer, men skuffet om det ikke går så bra. Følelsen av å få en karakter lavere enn man skulle trodd, eller en så lav karakter at man innser at man kunne gjort bedre, burde ikke knuse all vilje og motivasjon vi har spart opp til skoleåret. Vi burde bare notere oss feilene i glemmeboka, komme oss videre, og kun huske på å forberede oss mer eller på en annerledes måte neste gang. Vi alle lærer på forskjellige måter, det handler bare om å finne sin egen metode.

Det er ikke alle som er like heldige som meg, og har en nær slektning som er lærer. Det er flere som ikke får hjelp i det hele tatt hjemme. Det er mange som har foreldre som enten ikke bryr seg, eller som ikke har mulighet til å hjelpe barnet sitt. Jeg har lest mange debatter rundt dette emnet, og på grunnlag av ulikheter i hjemmene, burde egentlig hele konseptet med lekser droppes. Det er feil at ikke alle skal ha samme mulighet til å lære, fordi de ikke har de samme mulighetene som andre i hjemmet sitt.


Mange av oss har også en del krav for oss selv. Krav om å få oss en jobb, et hus og en pen bil. Men, kravene som går på hvilken utdannelse du skal ta, er det du eller foreldrene dine som har de kravene? Jeg har observert, og så vidt jeg husker også lest, at man ofte tar etter foreldrene våre i denne situasjonen. Har foreldrene dine fagbrev og ingen høyere utdannelse, er det stor sjans for at du gjør akkurat det samme. Jeg syntes det er viktig at folk er bevisst på dette, og gjør bevisst egne valg, og ikke velger ut i fra hva som er "vanlig" rundt seg. For min del, skulle jeg ønske at alle hadde skyhøye krav til seg selv. At alle hadde ønsker og drømmer om å studere og få seg den fantastiske drømmejobben. Vi trenger av og til å trå ut av boksen fylt av realitet, og la tankene drømme litt fritt. De fleste av oss kan nå det vi selv vil, så lenge vi jobber hardt nok for det. 

Bare så det er sakt, er heller ingen spørsmål er dumme. Lærere er vandt med å få mange, muligens merkelige spørsmål, og de fleste blir bare glade når du viser interesse og spør om det er noe du lurer på. Lurer du på noe i timen, til leksene eller noe annet på skolen; så lurer garantert noen andre på det også. Vær den modige som tørr å søke etter svar på spørsmålet. Er du også i tvil over hva du kan gjøre for å hoppe opp en karakter i et fag? snakk med læreren din. Spør hva som må til, og hva du må jobbe med for å forbedre deg. Det å ha en liten samtale med faglæreren din om dette kan virkelig være til nytte, og jeg har selv gjort det mange ganger. 

Har du noen meninger om dette?

Prioriter hver eneste dag, time, minutt og sekund

Morsdag, farsdag, bursdager, jubileer og valentins dag etc.er alle sammen dager vi setter høyt på prioritetslista. Vi feirer dem hvert eneste år med ekstra glede, omsorsg og noen også med gaver. Det er viktig å ta vare på hverandre, og vise at vi bryr os om hverandre. Men, hvorfor skal vi kun vise dette ekstra mye på akkuratt disse dagene?

Er det ikke like viktig å vise at vi bryr oss hver eneste dag, og ikke kun på noen simple datoer i året? Spessielt med tanke på hvor lett det er å vise omsorg ovenfor noen andre. Bare et smil, et komliment eller en klem i ny og ne kan være nok til at andre legger merke til at du bryr deg om dem. Og gaver er ikke bare til for å gis under spessielle anledninger, det er lov å komme med en liten gave på en helt vanlg dag. Man trenger virkelig ikke å tømme hele lommeboken for alt rusk som er i den, kun for å gi en gave. En gave kan være noe hjemmelaget, et kort, eller noe billigt fra en vanlig butikk. Det blir kun vanskelig om du ikke bruker kreativiteten.

Ulykker kan skje når som helst, og folk kan bli alvorlig syke. Er det ikke da viktig å kunne vite med seg selv at man virkelig viste at vi brydde oss gjennom hele forholdet du har hatt med den personen da? Tenk å være den som sitter igjen, og har den vonde følelsen at man aldri viste at man brydde seg nok, å sitte igjen med anger. Det er ikke godt.


Det er så utrolig viktig å vise at man bryr seg litt ekstra, konstant. Ikke bare på de store dagene som vi alle kjenner til. Hver eneste dag teller, hvert minutt og hvert sekund av tiden din teller også. Det er lett å gjennomføre gode gjerninger for andre, men vi trenger alle en påminnelse om hvor viktig det er av og til.

Det er ikke bare andre som tjener på den gode gjerningen du gjør, du tjener også på det selv. Selv om det skal komme som en selvfølge å være litt ekstra grei mot noen andre v og til, kan tenke godt om deg selv og gå med god samvittighet. Det er jo en vinn-vinn situasjon for alle egentlig. Så hvorfor ikke?

Når gjorde du noe for noen andre sist?

Blogg tar stor plass i hjertet mitt


Jeg hadde aldri trodd at blogging skulle bli en så stor del av livet mitt. At det å lese blogger, kom til å være noe av det kjekkeste jeg kunne gjøre. Det har blitt en helt vanvittig stor del av meg, at det blir vanskelig for meg å forestille meg et liv uten. Jeg har nå blogget på denne bloggen i over 3 år. Jeg er en av de personene som ofte sitter og tenker. Av og til tenker jeg "hva om?", hva om jeg aldri hadde startet min egen blogg, og aldri opplevd denne fantastiske verdenen? Det hadde vært så mye jeg ikke hadde opplevd.

Gjennom blogging har jeg fått utrykke meg selv på alle mulige måter. Jeg har opplevd andres store mesterverk, og vært glad på andres vegne. Det å kunne føle seg knyttet til andre mennesker via en blogg, er utrolig gøy. Det å vite at det er mange andre der ute som liker akuratt min blogg, er egentlig vanskelig å forstå. For vi er jo alle bare vanlige mennesker, som blogger om livene våre. Vi blir inspirert av hverandre, gleder oss på andres vegne, og vi gir tonnevis av komplimanger hver eneste dag. Hva om noen hadde vært så snille på gaten, som vi er med hverandre på blogg? det virker litt usansynelig for min del.

Hva er din beste opplevelse med blogg?

Et opprør mot retusjering

Colbie Caillat har gjort alt rett ved å lage denne sangen, og videoen for å forsterke budskapet. Hun var lei av å bli photoshoppet, og det å få følelsen av og ikke være god nok. Tror de fleste av oss kjenner seg igjen i dette, vi er lei av å se retusjerte bilder overalt. Bilder som øker nivået for hva som er akseptert som pent. Sangen er nydelig, og videoen er perfekt.

For min del så minsker artikkler, blader og reklamer troverdigheten når de retusjerer modellene sine. Hvordan kan vi tro på at personen snakker sant? når han eller hun må gjøre bildet av seg selv "falskt". Er ikke historien like uekte da? Og, hvordan kan vi tro på at et produkt virkelig fungerer, når de må retusjere modellene sine? Vi får jo ikke sett hvordan produktet hvirkelig er, bare hvordan det ser ut med litt photoshop i bildet. For eksempel en fundation, maskara eller hvilket som helst annet sminkeprodukt. Modellene er retusjerte, vi får aldri se det virkelige ressultatet. 

Colbie Caillat har nå gjort opprør mot dette. Utrolig godt gjort, det og kjempe for alle andre. Vi ser alle pene ut slik som vi er, sminke er virkelig ikke nødvendig. Vi alle bruker det, og det er helt greit. Men vi kan alle ta en pause en dag å to, og bare la huden puste litt. Det skal ikke være en skam, eller flaut å gå uten. Du er den du er, og det skal være godt nok.

 Hva er dine tanker om videoen?

Jakten etter det perfekte utseende

Dette er et litt mer serriøst, og personlig innlegg fra min side. Alle meninger i innlegget er mine, og andres sine blir like mye respektert. Alle har retten til sin egen mening, så lenge man kan snakke om det kritisk og serriøst, uten å bli frekk. Gjentar igjen, dette innlegget inneholder kun mine meninger.

 


 

 


Er mange i dag som legger seg under kniven, for å rette opp ting de ikke er fornøyde med. For noen personer er det sånn at etter én operasjon, finner de ut at de enda ikke er fornøyde med utseende. Og fortsetter å gjøre det samme på flere steder. Har hørt om flere som har blitt avhengige av og endre på seg selv. Utseende kan da bli veldig unaturlig, og etter min mening lite pent. Hva skjer etter at folk i lengre perioder har sprøytet inn botox i fjeset sitt? dette får vi svar på, om 10-20 år..

Bland bloggere, unge og nylig myndige, er det blitt stort å ty til med kosmetisk kirugi for et "bedre" utseende. Blant store bloggere spessielt, er det mange som har valgt å legge seg under kniven. Endre litt på ditt og datt. Mye av det er sikkert sponset, slik at flere unge og andre lesere skal gjøre det samme. Halveis skjult reklamering og markedsføring, er et mektig våpen. En blogg er en av vår tids største platformer for markedsføring. Dette kan føre til at noen føler at de ikke er gode nok, og ikke ser bra ut. Dårlig selvbilder kan bli laget av å se på andre som legger seg under kniven. Slik at man ikke blir perfekt, før man har fikset litt på ditten og datten. Er ikke nesen, puppene, haken, kinnene osv. fikset på og i perfekt form, så har man ikke det perfekte speilbildet. 

Personlig har jeg splittede meninger rundt plastikk kirugi. Det er feil å legge seg under kniven, bare for å se litt bedre ut. Alle er perfekte slik de er født. Alle ser bra ut, og ingen trenger å endre på noe unødvendig. Folk ser "feil" ved seg selv, det gjør vi alle. Vi har alle noe vi gjerne ønsker vi kunne fikset på. Jeg tror at vi kun selv ser disse "feilene", fordi vi studerer oss selv for godt. Vi legger merke til feilen enda mer, når vi selv er bevisst på den. Ingen andre legger merke til "feilen", bare oss selv. Vi bygger opp tanker i hodet som forteller oss at dette er en feil, og den må fikses på. Da er det lett å legge seg under kniven, for "alle" andre gjør det jo. 

Bildene er gjerne valgt ut av det groveste laget, og jeg er fullt klar over at alle ikke ser slik ut etter operasjoner. Ønsker bare å understreke hvor galt det kan gå. Fordi det er bivirkninger ved alle operasjoner.

Som tidligere nevnt, har jeg splittede meninger. Om man har degradert selvfølelse, blir mobbet, eller ikke klarer å leve et normalt liv på grunn av denne feilen, så kan det etter min mening være greit noen ganger. Etter min mening, bør også personer som går gjennom plastikk kirugi komme mest mulig naturlig ut av det. Vi bør spessielt tenke på hva og hvorfor vi skal endre på noe. 

Selv har jeg et merke i pannen, som irriterer meg noe enormt. Jeg ble stukket av en veps for 10 år siden, og har hatt et merke siden den gang. Det ligner på ei kvise, og det har jeg fått høre mange ganger fra andre også. Alle rundt meg kommenterer kvisa som aldri forsvinner. "Å Pia, den kvisen din i pannen går aldri bort jo!", er en kommentar jeg har hørt litt for mange ganger. Hver gang forteller jeg historien om hvordan jeg fikk det av et vepsestikk, men ingen tror på det. En måned senere kan jeg komme å peike på merket, "tror du på meg nå, eller?". Da jeg var yngre forsøkte jeg alltid å klore det bort, noe som alltid endet med blod og fortvilelse. En uke senere, var alltid merket tilbake. Like stort og rødt som vanlig.

På bilder tar det meg 1 sekund å fjerne dette merket. I virkeligheten, er det ikke så lett å skjule. Om jeg så pudrer og sminker opp fjeset mitt som en dukke, vil det alltid være synlig. Det er rødt, utstikkende, og jeg føler meg ikke bra når folk stirrer på det. Det er faktisk ikke vanskelig å se om folk ser meg inn i øynene, eller på merket når jeg snakker med dem.

Personlig vurderer jeg nå å snakke med legen min, for å høre hva hun mener jeg bør gjøre. Google gir meg ingen svar på dette. Vet ikke om det er plastikk kirugi som må til, men jeg vil jo ha merket bort. Dette kan gjerne virke som en liten bagatell for mange. For meg er dette et merke midt i fjeset mitt, som aldri går bort. Det har blitt et problem for meg. Men slik kan vell alle si, med rett grunnlag? Noen kommer til å kommentere at jeg motsier meg selv når jeg forteller at jeg vil fjerne dette. Men for meg, kommer dette under kategorien for degradert selvfølelse, og omtrent mobbing pga. alle kommentarene fra folk.


Man kommer alltid til å finne en "feil" med seg selv. Alle har jo noe med utseende sitt som de ikke liker, og som de kunne klart seg godt uten. Sånn er det bare. Ingen er perfekte, heldigvis. Men det er ikke alle som klarer å leve livet sitt slik de er født. Noen klarer ikke å stå foran speilet uten forstørrelsesglass, og glo på hver minste lille detalje på ansiktet og kroppen sin. Vil også legge til at vi lever jo i et samfunn hvor vi hele tiden blir påminnet på hvor viktig det er å se bra ut. 

Altså, for de som er utrolig missfornøyde med utseende sitt, er det jo positivt at de har muligheten til å korrigere på det. Det er mange som har fått et mye lettere liv etter operasjonen, og det er jo kjempebra! Men, det er også mange som gjør for mye, og utnytter dette til å endre på ting som var pent fra naturens side. Man bør være forsiktig med hva man gjør, og hvorfor man gjør det. Større pupper fordi gutter liker det? pøhh. det er ingen unskyldning. Du skal ikke måtte endre på deg selv, for å tilfredstille noen andre. Alle som vil endre på noe, skal få lov. Dette var bare mine meninger om temaet.

Hva er dine meninger om plastikk kirugi?

You wont get a fairytale without a fight



Til tider kan livet virke helt bunn i bøtta. Alt er dritt, og ingenting går din vei. Du klarer ikke å se lyset i fremtiden, og du vet ikke helt hvor du skal gjøre av deg. Denne følelsen kan jeg, og jeg tror mange andre også kan kjenne seg igjen i.

Lyset på den andre siden virker helt fjernt. Alt går sånn passe dårlig. Denne følelsen får jeg ofte når jeg begynner å gå lei av skolen, som skjer sånn ca. hvert år rundt april-mai ish. Går en ting galt, går virkelig alt annet på tryne også. For å toppe det hele, så er jeg utrolig klønete. Så små ulykker er jeg innom hver dag. Har nok ting gått galt på en dag, kan det være nok at jeg dunker foten i dørkarmen. Til tider kan jeg være irritert resten av dagen da. Da får jeg bare nok. Jeg gir helt opp, og orker ikke å kjempe mot humøret lenger.

Selv om ting går galt, så føler vi også stadig et press. Dette er også galt. Vi går hele tiden rundt med et press på oss. Et press om å være god nok, pen nok, og gi gode nok presteringer. Vi må gjøre det bra nok, ellers duger man ikke. Det er virkelig en kamp om å holde seg oppegående hele tiden. Til tider kunne jeg like så vært laget av stein, fordi vi bør jo for all del ikke vise til andre at noe er galt. Går vi rundt og er sure, så kommer de irriterende spørsmålene ? Hvorfor er du så sur da?

Livet er en stor og enslig kamp. En kamp mot seg selv, og en kamp mot samfunnet. Når de lyse tidene kommer, kan alt virke som et eventyr. Helt til den ene dårlige dagen kommer. Heldigvis er det flere gode, enn dårlige dager. For de fleste av oss, håper jeg. Vi fortjener alle å leve i et eventyr uten bekymringer, stress og uroligheter. Hvor så lite galt skjer, at dunket i foten bare blir småpytt. Så lenge vi kjemper mot disse dårlige dagene, og kommer oss gjennom de, så er det et positivt eventyr i enden av tunellen. For oss alle.

For å fokusere på det positive, hva gjør din dag bedre?

Hvilket skjønnhetsideal er penest?

I går kom jeg over denne artikkelen som fikk meg til å tenke. Den amerikanske journalisten Esther Hoing sendte et bilde av seg selv til hele verden, og ba dem om å gjøre henne så vakker som mulig, basert på landets kulturelle oppfatning av begrepet. Tilbake fikk hun ganske mange forskjellige ressultater.

Når vi ser på de photoshoppede bildene, ser vi at rundt om i verden lever vi med mange forskjellige skjønnhetsidealer. Hva som er det perfekte utseende varierer fra land til land, og alle har sitt syn på det. Helt utrolig å se på egentlig, hvor forskjellige syn vi mennesker har på det å være pen.

Hvorfor alle drømmer om å se ut som personene under, forstår jeg ikke. Mange av dem er jo helt klart og tydelig over-retusjert, noe jeg tror de fleste legger merke til. Personlig liker jeg muligens orginalbildet best, fordi jeg er stor fan av naturlig. Det første bildet er jo orginalbildet, og hun ser ut som en helt normal jente. Litt bustete hår, litt uren hud, unappede bryn og helt naturlig. Helt perfekt etter min mening. Under er bildene som hun fikk i tilbakemelding fra forskjellige land. Du kan trykke på linken over for å se flere.



Hva tenker du om de forskjellige kulturelle oppfatningene av skjønnhet?

Forventninger

Hei! Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne dette innlegget, så jeg hopper bare i det. Jeg vet jo at jeg har en garantert skoleplass på 3.klasse medier og kommunikasjon påbygg til høsten, ettersom det ikke er flere søkere enn plasser. Men det jeg virkelig lurer på, er hvordan skoleåret kommer til å bli? Blir det for hardt, eller blir det helt greit? Kommer jeg til å slite meg ut både fysisk og psykisk?

Som person, er jeg opptatt av å vite hva som kommer i fremtiden. Jeg liker å ha kontroll over livet mitt, og hva jeg begir meg ut på. Allerede før jeg begynte på media, så viste jeg jo at jeg skulle gå påbygg. Jeg fikk advarsler fra alle kanter om at det var beinhardt, og at jeg virkelig måtte jobbe hardt for å overleve det året. Så jeg har gruet meg. Masse. 

Jeg har jo alltid vært flink på skolen, alltid gjort det bra. Både på oppførsel, orden og karaktermessig. Jeg har alltid vært englebarnet på skolebenken. Men vil dette forandre seg til neste år? Tanken på å ha norsk 10 timer i uken, blir for mye for meg. Tanken på å skulke, droppe timer, bli skolelei, er tanker jeg ikke ønsker å møte allerede før jul. Nå har jeg jo bare et år igjen på vidergående skole.

Andre som går media-påbygg i år, sier de ikke angrer på valget. Men det er bare det de sier til meg. Media-påbygg er jo gjerne litt lettere enn vanlig påbygg, ettersom jeg har media fremfor et helt nytt fremmedfag. Media det kan jeg, og det er jeg flink i. Det er nok mediefagene som kommer til å dra meg gjennom hele året, om det blir like grusomt som jeg har blitt fortalt. 

For å toppe det hele, skal jeg jo presse russetid oppi det hele. Jeg har virkelig ingen anelse på hvordan det skal gå med meg. Hvordan skal jeg klare å prioritere skole, venner, kjæreste, russetid, jobb og andre gjøremål på samme tid, når jeg egentlig burde sitte fastlimt på skolebenken hele året. Jeg har alltid presset meg selv til å prestere bedre, men dette året må jeg prestere maksimalt. 

For å komme inn på høyskolene jeg vil inn på, må jeg jo få toppkarakterer i alle fag, fordi jeg trenger et snitt i nærheten av 5 til neste år også. Men hva skjer om jeg driter meg ut, og ikke klarer dette. Hva om jeg prioriterer helt feil, å gjør det helt elendig på skolen. Kun fordi jeg blir så skolelei. Ikke har jeg hatt matematikk på 1 år, hvordan skal jeg klare dette til neste år? jeg klarer jo så vidt hoderegning lenger. Nei, hele påbyggsåret forvirrer meg bare. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre.


Har du gått påbygg, og har noen gode tips?

Åhh, jeg fikk bare karakteren 5, hva fikk du?

Nå som jeg har sommerferie, passer det med et innlegg om karakterer. Snart blir vitnemål og karakterkort sluppet ut, og vi begynner å sammenligne karakterer. Av oss som går på ungdomsskolen eller vidergående skole, vet mange at karakterpresset er til stede her. Vi sammenligner karakterer, kommenterer hverandres karakterer, og vi lager et press om å prestere bra. Jeg er en av de heldige, og har alltid vært et skolelys. For meg er gode karakterer, god oppførsel o.l. en selfølge. Men slik er det da ikke for alle. Alle ligger på sitt nivå, og dette er greit. Mange har gjerne vært i den kleine situasjonen hvor man spør hverandre om hvilken karakter man fikk, og en av dere fikk mye dårligere enn den andre.

"Årrhh, jeg fikk bare 5! Hva fikk du?" er gjerne kommentaren som starter denne kleine samtalen. Svaret vil gjerne være at motparten fikk karakteren 4, eller en lavere karakter. Da føler man en trangsel for å si "ja, men det er jo kjempebra!". Dette er jo sant. Vi alle ligger på forskjellige karakternivå, som vil si at en person som fikk karakteren 4, vil være like god på sitt nivå, i forhold til personen som fikk 5. Denne samtalen er jo så klein, mener jeg. Jeg blir satt i en situasjon utenfor min komforsone, og vet ikke helt hva jeg skal si. Jeg syntes det er kjempebra om en person kommer over sin "normalkarakter". Men det er så vanskelig å forklare det, at jeg faktisk syntes det var dødsbra, uten å høre falsk ut.

Vi alle har forskjellige nivå, og streber etter å komme ett hakk høyere. Det er kjedelig å stadig få samme karakter, og konstant ha følelsen av å ikke kunne gjøre det noe bedre. Alle er like gode om de går opp bare en karakter. Det er et like langt steg å gå fra 3-4 som å gå fra 4-5. Det må like mye innsats til. Når du går opp en karakter, uansett hvilken du vanligvis ligger på, har du all grunn til å være stolt og skryte. Mye. Uansett hvilken karakter du vanligvis lå på, så gjorde du det fantastisk, til å være deg. 



Alle kan ikke være flinke både teoretisk og praktisk. Vi har alle våre godsider, med våre egne spesialiteter. Alle kan ikke være født med superhjerner med fotografisk hukommelse. Slik er livet. Enten er du fantastisk i matte, norsk og engelsk, ellers er du gjerne supergod i musikk, kunst og håndtverk og gym. Uansett hvilket fag du mestrer, så må du se lyst på dine egne karakterer. Ikke se ned på deg selv, selv om naboen fikk bedre karakter. Andre sine karakterer har null og niks betydning for dine. 

Når vi går opp en karakter, er det samme glede for begge parter. Uansett hvilken karakter vi hadde fr begynnelsen. Begge tok et like langt steg, og begge gikk opp 1 karakter fra normalnivået. Begge nådde samme mål, selv om karakterene er forskjellige. Så hvorfor finnes det da dette elendige karakterpresset? Det gjør oss jo bare dårligere. Etter min mening, er alle like gode. Vi ligger alle på hvert vårt nivå, og jobber alle like hardt for å nå målet om å komme opp ett hakk.

Så når vi får karakterutslippet for dette skoleåret, syntes jeg vi heller skal være fornøyde. Vær glad for alle fagene du gikk opp noen karakterer i, og ikke tenk for mye på de du gikk ned i. Tenk heller på at de fagene du gjør det dårligst i, er de du skal jobbe mest med til neste år. Lykke til!

Har du opplevd karakterpresset?

Kjære rosablogger, du er smart.

Det finnes nok av mennesker der ute som har masse mot rosabloggere. De tenker gjerne at en rosablogg kun går ut på antrekk, sminke, skjønnhet og velvære. Masse selvros, og lite jantelov. Vi rosabloggere er dumme, og vet ikke hva livet egentlig går ut på. Hvordan skal vi noen gang klare oss selv?

Det er disse menneskene, de som har noe mot oss, som har gitt rosabloggere denne stereotypen. Det blir også bare flere og flere som tenker slik. Jeg skal ikke si det helt sikkert, men sikkert flere som ser ned på oss som blogger om sminke og mote, enn de som deler hele livet sitt på bloggen sin. Det de ikke tenker på, er at det muligens er et bevisst valg å bare legge ut overfladiske innlegg på en blogg. På en blogg kan et helt liv være rosemalt, og det kan virke som om bloggeren selv lever på en rosa sky. Et inntrykk av overlegenhet kommer svevende ved første museklikk på bloggen. 

Nå tar jeg meg selv som et eksempel. Jeg legger så og si bare ut overfladiske innlegg om antrekk, innkjøp, feriebilder o.l. Vil dere vite grunnen til dette? Jeg ønsker ikke å dele for mye om meg selv på nett. Ved å eie min egen lille overfladiske blogg, har jeg et sted å dele masse om meg selv, uten å dele for mye. En dumpeplass for min indre egoisme. Jeg legger ikke ut mange bilder av venner og bekjente, og skrever heller ikke mye om hverdagen min. Jeg deler egentlig ingenting på nett. Det jeg deler er kun et utslipp av min interesse for mote og foto. 

Er ikke dette bra nok? rosabloggere må være av den sorten som oftest følger nettvett best. Vi deler ikke for mye, og ikke nok til at det kan forfølge oss i fremtiden. En hverdagsblogger som legger ut for mye, kan lett få bilder og tekster slengt mot seg den dagen de skal søke jobb o.l. Nå tenker jeg mest på de som legger ut bilder fra fest, alkohol, og andre bilder som blir sett på som drøyt. Sensurering av llivene våre på nett, er viktig i høyeste grad.

Det å være en rosablogger inneholder dessuten flere godsider, enn negative. På min blogg er jeg alltid opptatt av å være svært positiv når jeg skriver innlegg, og la det skinne gjennom. Det er ikke noe spennende og lese en blogg hvor alt er klaging, negativitet og surskap. Med mindre du er Linnea Myre, selvfølgelig. 


Så i min verden, i mitt hode, er det mer enn greit å være en rosablogger. Vi er utrolig gode til å dele godhistorier, og positive innlegg om det vi liker. Vi holder sensur tett om livene våre (må bare legge til her, at de fleste gjør det). Vi blogger om det som betyr noe for oss, og det er derfor lett å gjennomskue positiviteten, og desverre lett å virke som en overflatisk idiot. Men, det går helt fint. Fordi vi er vertfall ikke negative, eller overdelere, som ender opp med å bli forfulgt av bloggen senere i livet. 

Hva er din mening om rosabloggere?

Dyr uten hjem, kjærlighet og trygghet

Filmen under må være en av de tristeste jeg noen gang har sett. Det er ikke ofte jeg griner av film, men denne var bare helt ufattelig trist. Jeg har alltid vært en dyrevenn, og har alltid hatt et stort hjerte for dyr. Jeg kan sitte å google "søte dyr" i flere timer, å har lyst å ta alle med meg hjem.

Får så utrolig vondt inni meg når jeg ser dyr så alene og ensome som i filmen under. De har et liv dem også, og er faktisk like mye verdt som et menneske. Spessielt trist når jeg er i utlandet, og ikke kan sette meg ned med dem å klappe dem. Når jeg er ute og reiser er det utrolig mange forlatte hunder og katter i gatene. Helt siden jeg var liten har jeg spurt mamma og pappa om å få ta dem med hjem, noe jeg selvfølgelig ikke har fått lov til. 

Alle dyr fortjener å ha et hjem som gir den kjærlighet, mat og et varmt og trygt sted å sove. Alle dyr fortjener et godt og verdig liv, hvor det finnes folk som bryr seg. De som har hjerte til å forlate dyrene sine, eller kaste dem på gaten, er bare umenneskelige. Se for deg et liv der det var du som ble kastet på gata av de du bryr deg mest om, grusomt. Tenk å bry seg så lite om et annet vesen, og at dem ikke lever med en grusomt dårlig samvittighet. Samvittigheten min hadde vært helt uutholdelig om jeg hadde gjort noe slik.

Det finnes mange mennesker som bryr seg og gjør mye bra for våre dyr, men det finnes også de egoistiske som ikke gjør det. Jeg er vertfall glad for at min samvittighet er ren. Nå il jeg bare si at jeg anbefaler å se videoen, selv om jeg selv endte opp med mange tårer. 

Nå henter jeg vertfall lille Lotta-jenta mi, nå er jeg så traumatisert med dårlig samvittighet for hunden i filmen, at Lotta skal få sove i sengen min i natt.

Hvordan er ditt forhold til dyr?

Naturlig eller unaturlig, ditt valg.

Naturlig eller ikke, det er en ting som er lite vakkert; dårlig oppførsel. Hver dag leser jeg gjennom andre sine kommentarfelt og tenker "takk gud for at ingen av mine blogglesere er slik". Folk har det så travelt med å blande seg opp i og kommentere andre sitt utseende. Det er selfølgelig noe man ikke kan unngå når man velger å ha en personlig blogg, men det skal ikke være en selvfølge å få slike kommentarer. 

Det må da være grenser for hva andre mennesker kan skrive. Man skulle tro at i 2014 skulle det være greit å sminke seg, bruke push-up bh, eller gå for noe så drastisk som permanente endringer. Det er virkelig blitt en skikkelig fyfy-ting å ikke gå rundt naturlig hele tiden. Folk burde ikke bry seg om hvordan andre velger å se ut, det er et personlig valg som andre bare må finne seg i. Jeg kan gjette på at halvparten av kommentarene kommer fra anonyme, eller noen som utgir seg for å være en annen. 

Noen sliter med dårlig selvtillit, og oppfatter andre som penere enn seg selv. I virkeligheten er vi alle like vakre, naturlig eller ikke. Sminke eller andre "hjelpemidler", burde virkelig ikke oppta tiden til andre mennesker, fordi vi gjør de valgene vi selv ønsker. Å bli stemplet som fake, kan umulig være noe spennende å leve med. Hvorfor ikke se på andre med et åpent sinn å se gjennom utseende, for å kjenne personen? Utseende er ikke alt i verden. 

Et vakkert utseende hanler ikke om å være perfekt, men å fremheve det vi liker ved oss selv. Perfekt er så og si uoppnåelig, og det finnes uendelig meninger om hva som oppfattes som perfekt. Skjønnehet er et så stort tema, da alle har forskjellig smak. Skjønnhet kan også være en utrolig personlighet. 

I mitt hode vil en fantastisk personlighet gjøre en person mye vakrere enn hva andre hjelpemidler ville gjort. En god oppførsel og personlighet kan føre oss langt i livet, og det vil utrolig nok gjøre oss mer tilfredstilt med oss selv om vi vet at vi har en god personlighet, enn om man er pen pga. andre ting. Jeg har opplevd flere ganger at jeg vil bli mye gladere i personer som ikke streber etter drømmeutseendet, blir værdens søteste person når jeg blir virkelig kjent med dem. Det er en utrolig god ting.

Selv har jeg i det siste ikke brydd meg om jeg går ut med eller uten sminke. Dette er fordi jeg ikke gidder, hvem skal jeg imponere? ingen. Jeg gidder ikke, og har ikke tid, til å sminke meg opp hver morgen. Jeg bruker heller de ekstra få minuttene på å sove litt lenger. Hvorfor jeg da går med solbriller hele tiden? for å unngå disse personene som ikke klarer å oppføre seg. Jeg orker ikke å trigge dem til å kommentere utseende mitt, jeg vil ikke bruke tid og krefter på det. 

Som et lite sammendrag vil jeg bare si at det ikke er så viktig hva andre sier eller kommenterer. Så lenge man liker seg selv, kan andre bare ryke og dra. Et flott smil med en fin personlighet eies kun av de beste personene, som er de vakreste som fins. Strålende personer som sprudler rundt andre mennesker, er de beste personene jeg kan ha rundt meg. 


Nå får jeg sikkert en kommentar slik som jeg gjorde sist jeg skrev et lignende innlegg, "du skriver et innlegg om at naturlig er godt nok, og så legger du ut et bilde hvor du har sminke?". Vell, jeg bryr meg ikke. Jeg kunne lagt ut et usminket bilde, men akkuratt nå sitter jeg litt for godt i senga til å stelle i stand kameraet. Les teksten, ikke fokuser på bildet nå. 

Har du noen meninger rundt dette?

"Jeg slettet deg på facebook, nå er vi ikke venner lenger"

Jeg kommer aldri til å forstå meg helt på andre personer, hvorfor vi er så slemme med hverandre. Jeg skal ikke høytidelig si at jeg er en kunstner på å ikke gjøre det, men jeg er langt i fra direkte slem. Vi har alle hatt den ene vennen helt fra tidlig i barndommen, som nå bare lever i en tåkete sky langt borte, i alle fall mentalt. Mennesket du hadde masse planer med, som plutselig bare ikke var der lenger. Det er utrolig trist når to mennesker bare plutselg forsvinner fra hverandre, de to som var limt sammen fra starten av.

Men, hvordan definerer vi egentlig ordet vennskap? Er det om dere møtes hver dag, en gang i uka, en gang i blandt, eller om dere er venner på facebook? Jeg vet om flere som har et lykkelig vennskap/ forhold uten å bli venner på facebook før etter noen måneder senere. Ikke alle ser på vennskap på sosiale medier så viktig. Wikipedia definerer vennskap slik; Vennskap er et forhold som har sitt grunnlag i tillit eller kjærlighet. Vennskap kan utvikle seg mellom to eller flere mennesker som omgås og trives i hverandres selskap, som gjerne har noe til felles, for eksempel i form av interesser.


Etter mine nylige oppfattninger, har det seg slik at folk etter en liten konflikt eller annet sletter hverandre på facebook. Er det virkelig blitt slik at sosiale medier definerer om vi er venner lenger eller ikke? det blir bare for dumt, og ikke minst barnslig. Å slutte å snakke med personen du har kjent lengst, av alle. I mitt hode har en venne-status på sosiale medier som eks. facebook ingenting å si. Det er trossalt bare facebook, det er ikke der vi har det kjekkest.

Plutselig blir vennskap noe man må streve etter å beholde. Deretter kommer jeg-kjenner-deg-ikke blikkene. Når du går forbi din ex-veninne som om personen var en fremmed. De latterlige blikkene, som får ansiktene våres til å se ut som idioter. Er du jente kjenner du godt til dem, det typske bitch-blikket, som de ofte blir kalt. Eller jenteblikket, om du er litt snillere i språket. Det blir jo automatisk at man trekker seg litt tilbake når man får et slikt blikk, det er gjerne det tryggeste. 

Kanskje vi alle bare skal begynne i barnehagen i gjen, på igjen med smokk og bleie. Vi oppfører oss jo alle superbarnslig på sosiale medier. Det er ikke måte på hvor mange ganger vi sletter en person, kun pga en liten konflikt, hvor garantert begge sidene ikke er kommet frem. Hvorfor skal vi vise alle at vi ikke har noe kontakt lenger? Vi lever bare en gang, det er ikke vits i å fremstå som en bitter tulling. Vennskap på facebook har ingenting å si, om vi ser bort i fra hvor pinlig det blir å legge til personen som venn igjen når man angrer/ordner opp. 

 Har du opplevd noe lignende?

Remember me, and i shall remember you

Utrolig hvor raskt vi mennesker egentlig glemmer. Før vi begynte å sosialisere oss på internett, måtte vi faktisk være med hverandre. Det er så lett å snakke med andre via internett, at vi rett og slett bare glemmer å være med hverandre. Hvor mange ganger har det ikke hendt at du har hatt en god venn, og så plutselig er dere ikke venner lenger? Det har skjedd med meg nok ganger i alle fall. 

Før var vi alltid med vennene våre, ofte. Ikke missforstå meg, vi beveger jo oss enda utenfor husets fire vegger. Men, mesteparten av kommunikasjonen er gått over til å forbli over internett. Før måtte vi gå fra dør til dør for å finne venner som var hjemme. Nå sender vi enten en melding på mobilen eller facebook, fordi det ofte er så "langt" til de vi kjenner. Om noen ikke var hjemme, tenk på den grusome veien hjem, eller til neste venn. For en måte vi tenker på, haha.

Med disse holdningene, er det selvfølgelig lett å drukne i internett. Man kan snakke i flere timer der, og være helt stumme når vi fysisk er med hverandre. Det er utrolig lett å holde kontakt, og på dette området har internett vært til stor hjelp. Problemet er jo bare at noen folk kun holder kontakt over internett, og muligens ikke ellers, en dag forsvinner den kommunikasjonen også.

 

Har du opplevd noe lignende?

Det regner full storm med stygge blikk og kommentarer

Vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette innlegget, men jeg får bare hoppe rett i det. Det har i mange år vært oppslag i magasiner og på nett, med bilder av kjendiser i jobbebukse og en t-skjorte. Dette er ofte fulgt opp med en kommentar som "hvorfor går hun kledd som en slask?", "har hun ikke råd til noe bedre?", "*navn* går i klær fra billigkjeder!" eller noe lignende. Lignende kommentarer får også vi, ikke-kjendiser, slengt etter oss jevnlig. Slår det ingen tanken at vi går kledd slik det passer oss?

Det er  stereotype roller for kvinner og menn. Vi har et mentalt bilde på at jenter skal være feminine og pene, og gutter skal være maskuline og tøffe. Ut i fra dette skal vi kle oss, oppføre oss, og snakke slik som stereotypen forteller oss. Hvorfor kan ikke vi ikke bare kle oss og gjøre slik vi selv føler for? Om vi vil gå i joggebukse og en hettegenser, so what? vi er bare komfortable når vi er slik vi selv ønsker. Når vi ikke følger disse uskrevne reglene, fører det til blikk, baksnakking, og i noen tilfeller mobbing. 

Tenk deg at du går på gaten, og får mange rare blikk etter deg. Det er ingen god følelse, i alle fall når folk ikke bare aksepterer at det er slik du vill gå kledd eller være. Det bedrer ingen å gi lange blikk, baksnakke eller mobbe. Det er bare alt en stor ond sirkel, som vi alle har vært i på et punkt. Folk kommenterer alltid andre, om de bare er litt annerledes. 

Det viser stor mot å gå slik du selv ønsker. Folk skal kunne være seg selv, uavhengig av hva andre mener. Vi mennesker skal kunne gå slik vi vill, uten å få kommentarer og lange blikk. Det sliter på selvtilliten til andre mennesker, den mentale og den fysiske helsen til andre når man ikke blir akseptert for å være en man er. Det er så lett å være seg selv, men det er så vanskelig når man blir overvåket av alle andre rundt seg. 

Om en person en dag bestemmer seg for å prøve noe nytt, blir man sett på som en tulling. Folk ser ned på personen, snakker bak ryggen, og syntes det er teit. Folk er vandt med personen som h*n var, og det vil bli vanskelig å akseptere h*n for den h*n er nå. Det tar tid å bli vandt med noe nytt, men det er mulig. Vi bør alle bare akseptere personer for den de er den dag i dag, og ikke dømme for det de har gjort før. Det er enklere å bare akseptere forandringen, enn å bruke energi og krefter på å gå rundt å tenkte stygt om en annen person. 

Hva med å bruke 5 minutter til å se det nydelige i hverandre, fremfor å slenge et langt blikk og en kommentar? Det er ikke hardt, og det kan utrolig nok redde et liv. Vi ville alle levd i en bedre verden, om vi brukte mindre tid på å være slemme med hverandre. Jeg skriver dette i dag, i håp om at andre vil gjøre det samme. Fordi sammen kan vi forandre tankegangen til mange, og vi kan gjøre en stor forskjell om vi er flere. 


Bruker dette bildet for å fortelle at folk må slutte å være redde og skjule seg selv, fordi ingen har retten til å dømme dere. Ingen.

Har du opplevd å få stygge kommentarer pga. måten du er/ eller går kledd?

 

Les mer i arkivet » Juni 2016 » Februar 2016 » Januar 2016
hits